Som det eneste av de tysk-okkuperte landene under andre verdenskrig, fikk Norge tilført mer ressurser enn det ble tappet for. For å kunne utnytte Norge slik de ville, og fordi britene dominerte på havet, måtte tyskerne bygge mer infrastruktur på land. Riksvei 50 gjennom Nord-Norge skulle oppgraderes og videreføres, og den påbegynte jernbanen sør i Nordland skulle strekkes helt frem til Kirkenes. Flere flyplasser skulle sikre Luftwaffes rekkevidde og luftherredømme, og norsk vannkraft skulle benyttes til økning i magnesium- og aluminiumproduksjonen. Alt for å tjene den tyske krigsinnsatsen.

For å ta seg av mange av disse oppgavene etablerte Organisation Todt seg i Norge, en statlig halvmilitær organisasjon som var Nazi-Tysklands og hele Europas største byggherre under andre verdenskrig. Til dette bildet hører også norske firmaer, som inngikk til dels lønnsomme kontrakter med tyske oppdragsgivere, spesielt i de første krigsårene. Både nordmenn, utenlandske frivillige fra tysk-kontrollerte land, tvangsarbeidere og krigsfanger jobbet på anleggene.

Norge var viktig for Tyskland ikke bare som en del av krigføringen, men også av ideologiske årsaker. Det gjorde okkupasjonsstyret til noe annet og langt mildere enn det de øst-europeiske landene opplevde. Likevel medførte det et nasjonalsosialistisk prosjekt med klare målsetninger og brutale metoder, og et norsk politisk parti som tjente okkupantens sak.

Ny forskning viser hvordan dette regimet faktisk fungerte – og ser nærmere på hvordan og hvorfor folk reagerte slik de gjorde.