Minnet om krigen og okkupasjonen består av et stort mangfold historier og oppfatninger. Førte de statlige institusjonene i etterkrigsårene en direkte eller indirekte politikk som ønsket å skape en offisiell norsk krigshistorie? Ble Nord-Norge neglisjert i det nasjonale minnet om krigen? Hvordan har private og kollektive minner om okkupasjonen påvirket hverandre? Kan debatten om 9. april kalles en norsk dolkestøtslegende? Dette er spørsmål som nå tas opp til kritisk vurdering.

I Norge, som i andre vesteuropeiske land, har introduksjonen av minnehistorie til forskningen på andre verdenskrig gitt meget gode resultater. Til tross for en utbredt antagelse om at den patriotiske minnekulturen som dominerte etter 1945 var konstruert ovenifra, har det blitt gjort få forsøk på å etablere akkurat hvilken rolle norske institusjoner og eliteaktører skal ha spilt i å forme denne kulturen.

Både akademiske og populærkulturelle framstillinger har hatt en tendens til å fokusere for mye på et “offisielt narrativ” for hvordan krigen skulle forstås. Dette kan ha ført til at man har ignorert mangfoldet som finnes i det nasjonale minnet og vekselspillet mellom ulike opplevelser. Ved å ta i bruk nye metoder og kilder vil dette prosjektet forsøke å overkomme disse utilstrekkelighetene og dytte forskningen på feltet framover.