– Nyere forskning har knust myten om en samlet nasjonal front mot «nazi-fienden». Likevel har forholdet mellom nordmenn og det store antallet tyske soldater i Norge, fått veldig lite oppmerksomhet, sier Maria Fritsche, som er professor i historie ved NTNU.

Hun har brukt hittil uutforskede rettsdokumenter fra tyske militære domstoler i Norge til å belyse hvordan folk på begge sider reagerte på begrensningene og mulighetene okkupasjonen førte med seg. De nye kildene endrer oppfatningen av tilværelsen under okkupasjonen.

Konflikt, samarbeid og solidaritet
– Okkupasjonens virkelighet var langt mer kompleks enn den klassiske fortellingen om motstand eller kollaborasjon tilsier, der man befant seg i den ene eller den andre leiren, påpeker Fritsche. Hun mener begreper som konflikt, samarbeid og solidaritet er mer egnet til å forstå de mangfoldige sosiale relasjonene som utviklet seg mellom de tyske soldatene og de okkuperte nordmennene.

Det tyske regimet kastet om på den eksisterende sosiale og politiske orden og begrenset folks frihet kraftig. Samtidig skapte den tyske okkupasjonen flere arenaer hvor soldater og lokale traff hverandre i det daglige. Det fikk ulike utslag. Selv om makten lå hos okkupanten (og deres medsammensvorne), var de aldri i enebesittelse av den, og posisjonen deres var heller aldri helt trygg.

Møtestedene påvirket relasjonene
Mye av forskningen på den norske okkupasjonshverdagen har til nå har vært basert på såkalte ego-dokumenter, dagbøker og brev og intervjuer og memoarer, med fokus på nordmenns egne opplevelser. Kontakten med okkupanten er vesentlig mindre belyst. Protokollene etter Wehrmachts domstoler i Norge viser et variert spekter av interaksjon, og åpner opp for flere perspektiver gjennom vitneforklaringer, prosedyrer, fotografier og annen bevisførsel.

– Det som kommer tydelig frem, er at de ulike stedene hvor okkupantene og de okkuperte møttes, preget oppførselen og reaksjonene til de involverte, forteller Fritsche.

I det offentlige
Veier, gater og torg, eller butikker, restauranter, kinoer og kollektivtransport var de stedene hvor befolkningen kom hyppigst i kontakt med soldater. Den sterke militære tilstedeværelsen demonstrerte okkupantens eierskap over det offentlige rom, noe som skapte forbitrelse og frustrasjon. Mange nordmenn, for det meste mannlige, kom foran retten fordi de hadde åpent uttrykt sin protest ved å skjelle ut eller dytte soldater. Domstolsarkivene viser at alkohol da som regel var inne i bildet.

På en bygdefest utenfor Bergen sommeren 1941, kom det til slåsskamp mellom en håndfull soldater og en stor gruppe unge nordmenn. To tyske korporaler ville stramme opp noen av de lokale som de mente hadde ropt ukvemsord og stilt seg i veien for dem. 356 nordmenn ble til slutt arrestert den kvelden, hvorav åtte ble dømt for ordensforstyrrelse. De fikk harde straffer, med opptil fire år i tukthus.

– Sammenstøtet peker også på faktumet at det offentlige er tradisjonelt kontrollert av menn, og i dette tilfellet ville både de norske og de tyske mennene vise at det var de som bestemte hvem som skulle ha lov til å oppholde seg på gatene, sier Fritsche. Men til tross for de uunngåelige interessekollisjonene og medfølgende konfliktene, var tyske soldater også arbeidsformenn, kunder og forretningspartnere, leieboere, naboer, bekjente og til og med venner.

På arbeidsplassene
Det formelle samarbeidet mellom okkupant og okkupert på de mange tyske arbeidsplassene, representerte et rom som fremmet dialog. Så mange som 175 000 nordmenn arbeidet for tyskerne under okkupasjonen, hvorav det store flertallet gjorde det frivillig. – I enkelte tilfeller førte denne møteplassen til at soldater og nordmenn gikk sammen om å lure unna varer fra Wehrmachts depoter og solgte dem på svartebørsen, ifølge Fritsche. – Slike former for samarbeid var først og fremst rettet mot økonomisk profitt. Både tyskere og nordmenn ble straffet for denne virksomheten.

I februar 1941 ble for eksempel åtte tyske soldater og 16 nordmenn tiltalt for underslag og salg av olje og bensin fra den tyske flybasen på Værnes utenfor Trondheim. Rettsaken illustrerer den gjensidige avhengigheten mellom tyskerne og nordmenn. Tyskerne trengte kunnskapen og kontaktene deres norske samarbeidspartnere hadde for å selge varene. – I slike tilfeller forekom det altså en forskyving av soldatenes ellers klare maktovertak til de okkupertes favør, om enn bare midlertidig, sier Fritsche.

"Rettsaken illustrerer den gjensidige avhengigheten mellom tyskerne og nordmenn."

I det private
I den private sfæren rekvirerte Wehrmacht rom i vanlige folks hjem, noe som forverret allerede knappe boforhold. Det skapte misnøye og bråk, men førte også til nære vennskap. Soldater vendte ofte tilbake på besøk til familier de tidligere hadde bodd hos og delte brennevin, sigaretter eller andre ettertraktede varer med vertskapet. Fritsche har dessuten funnet flere eksempler på at lokalbefolkningen skjulte desertører fra okkupasjonshæren og bisto dem med å rømme over grensen til Sverige. Det hendte også at tyskere og nordmenn i fellesskap drev med illegal politisk virksomhet.

Maktforholdet lå fast
De ulike formene for samarbeid, solidaritet og konflikter som oppsto, illustrerer det ofte ambivalente og mangefasetterte forholdet mellom okkupanter og okkuperte. Nazi-ledelsen og Wehrmacht gikk inn for å slå ned på alt og alle som åpent utfordret deres styre, men gjorde lite mot de personlige relasjonene som utviklet seg mellom soldatene og nordmennene. Det prinsipielle maktforholdet ble aldri rokket ved på grunn av den potensielle voldstrusselen okkupasjonshæren utgjorde og de okkupertes konstant utrygge situasjon.

Likevel er analysene av sakene fra de tyske militære domstolene med på å nyansere bildet av det norske samfunnet i de fem krigsårene.

– Rettsdokumentene gir noen overraskende og mange interessante innblikk i okkupasjonstilværelsen og dens ulike konstellasjoner, men vi vet fremdeles for lite om forholdet mellom okkupant og okkupert i Norge under andre verdenskrig, konkluderer Maria Fritsche