Noe av det siste han gjorde var å sørge for å brenne sitt privatarkiv, som det er mulig å tenke seg var omfattende. Ødelagt ble også store og dels sentrale bolker av Rikskommissariatets arkiv. Fra de som fikk oppleve Terboven på nært hold over tid finnes det ganske få beretninger. Enda færre av disse beretningene er informative og gode. Inntrykket vi unektelig får er av et menneske som slapp svært få, om noen, inn på seg. De medarbeiderne i den tyske okkupasjonsforvaltningen som til daglig kom tett på Terboven, holdt kanskje også viktig informasjon tilbake når de i ettertid skildret ham i avhør, intervjuer og bøker. Hovedtrekkene av livet hans er derimot tydelig nok.

Kortvarig bankkarriere
Tysklands nederlag i Den første verdenskrig i november 1918 knuste planene middelklassesønnen Terboven måtte ha hatt om å gjøre militær karriere. Han var da 20 år gammel og løytnant i den tyske hærs flyvåpen. Siden Terboven var bemidlet nok til å søke seg til universitetet, studerte han juridiske og økonomiske fag. Trolig spiste inflasjonen i landet opp sparepengene hans. Han fullførte ingen av studiene, men penset i 1923 inn på banklære i Essener Credit-Anstalt. Der begynte han to år senere i en bankfunksjonærjobb. Ansettelsen varte bare i fire måneder. Dårlige økonomiske tider tvang banken til å slanke ned staben sin og Terbovens bankkarriere endte der og da. Stående nærmest på bar bakke, søkte han tilflukt i den nasjonalsosialistiske bevegelsen. Her aktet han heretter å investere sin tid og arbeidskraft.

Vokste med nazi-partiet
I 1923 meldte Terboven seg første gang inn i NSDAP (og fikk medlemsnummer 25 247), på et tidspunkt da partiet ikke hadde gjort seg bemerket stort andre steder enn i München. Sommeren 1925 var han bare en av mange partimenn i en medlemsmasse dominert av demokratimotstandere, antikommunister, arbeidsløse, tidligere militære, desillusjonerte og andre mistilpassede borgere. Terboven engasjerte seg som partiaktivist, agitator og propagandist, i tillegg til å være gatekjemper i partihæren SA. Sammen med en partikamerat åpnet han en liten nasjonalsosialistisk avis- og bokhandel i Essen og grunnla samtidig et partilag der. Forretningsvirksomheten havarerte etter hvert, men Terboven ble fra første stund en lederskikkelse i det voksende partimiljøet i Essen. Han grunnla også SAs lokallag i byen. Partiorganisasjonen var på landsbasis inndelt i forskjellige Gau. Essen sognet til Gau Ruhr. I mai 1926 ble Terboven en av Gau Ruhrs ti områdeledere. Området hans, Essen, ble i august 1928 skilt ut fra Ruhr som et eget Gau, med ham selv som dets leder – Gauleiter. Dermed steg Terboven opp til å bli en av partiets småkonger og Adolf Hitlers direkte underordnede, ved å være Hitlers politiske representant i sin sektor av Tyskland.

"Dermed steg Terboven opp til å bli en av partiets småkonger og Adolf Hitlers direkte underordnede"

NSDAP vokste som partiorganisasjon i takt med en veldig økning i medlemsmassen og i velgeroppslutning de neste årene. Ved riksdagsvalget i 1930 gjorde partiet det mye bedre enn under valget to år tidligere og sikret seg en stemmeandel på 18,25 prosent (mot 2,5 prosent i 1928). Det ga nasjonalsosialistene 107 av Riksdagens 577 seter. Valgskredet betydde at også Terboven fikk fast plass i nasjonalforsamlingen. Han tok aldri ordet der, men etter Hitlers maktovertakelse i januar 1933 åpnet riksdagstilværelsen nye dører for Terboven og han fikk flere utnevnelser i både partiet og staten. Aller viktigst var utnevnelsen i 1935 til Oberpräsident i Rheinprovinz, en statlig stilling som innebar å være kontrollinstans over delstatenes regjeringer i området, som omfattet fire Gau inkludert Essen. I Rheinprovinz, et middels stort rike på størrelse med Norge, lå også betydelige deler av Tysklands våpenindustri.

Goebbels, Göring og Hitler
For Terboven fulgte en konsolideringsfase. Han klarte seg gjennom maktkamper. Det hjalp at han var arbeidsom, viljesterk og handlekraftig i sine embeter, men han kunne også fremstå som retthaversk, udiplomatisk og kranglete, særlig når han følte de trengte seg inn på hans ansvarsområder. Blant de som Terboven la seg ut med var fremtredende nazipersonligheter som innenriksminister Wilhelm Frick og Deutsche Arbeitsfronts sjef Robert Ley. Han kunne oppfattes som oppblåst, arrogant og frekk når han hevdet sin rett og ble lett å mislike for enhver politiker eller byråkrat med kolliderende interesser. Kald beregning avgjorde kanskje hvem Terboven våget å forsøke å sette på plass. Det var ikke alle han hadde råd til å støte fra seg. Noen personer stod Hitler nærmere enn andre og kunne dermed skape alvorligere floker for Terboven. Tidlig i partikarrieren kom Terboven på god fot med Joseph Goebbels og ble også venn med Hermann Göring.

"Tidlig i partikarrieren kom Terboven på god fot med Joseph Goebbels og ble også venn med Hermann Göring"

Som Oberpräsident unnslo ikke revirforsvareren Terboven seg for å trampe inn på domenene til de tre andre Gauleiterne som sognet til Rheinprovinz. To av dem, Friedrich Karl Florian og Gustav Simon, fra henholdsvis Düsseldorf og Koblenz-Trier, tolererte ikke at Terboven utfordret autoriteten deres ved å fatte beslutninger i gauenes partianliggender. Konfliktene som dermed oppstod skapte så mye støy at Rudolf Hess og etter hvert Hitler fant det best å slutte seg til Florians og Simons forslag om å splitte Rheinprovinz opp i fire provinser, som hver fulgte gauenes grenselinjer. Krigsutbruddet førte imidlertid at gjennomføringen ble utsatt på ubestemt tid.

Til Norge
Da krigen kom, fikk den ene Gauleiteren etter den andre viktige krigsrelaterte verv. Terboven slapp å bli blant dem som følte seg forbigått. Ved Tysklands invasjon av Norge den 9. april 1940 var tanken at de militære også skulle styre det okkuperte landet. Felttoget hadde vart i fem-seks dager da det begynte å tikke inn meldinger i Berlin om tilløp til sabotasje og irregulær norsk krigføring bak fronten. Det fikk en bekymret Hitler til å bemerke at de tyske militære lederne ikke forstod «de politiske nødvendighetene», og den 19. april kunngjorde han at han i stedet ville ha et sivilt tysk okkupasjonsstyre i Norge. Hitler ønsket seg en leder med politimentalitet, samt vilje og evne til å slå hardt ned mot befolkningen ved behov. Noen opplagt kandidat fantes egentlig ikke, men det ble naturlig å bemyndige en Gauleiter til å lede okkupasjonsstyret. Hermann Göring foreslo Terboven for Hitler. Slik gikk det til at Terboven reiste til Norge den 21. april 1940 for å starte i embetet som landets øverste politiske myndighet.

Noe av det første som opptok Terboven var hvilken personlig makt som lå i hans nye embete. Etter at flere alternativer var vurdert, fikk han på eget forslag tittelen rikskommissær. 15 ganger tidligere hadde Hitler opprettet rikskommissærembeter med sikte på å utføre bestemte oppdrag. Alle rikskommissærene var underlagt Hitler. Nettopp det appellerte nok særlig til Terboven: At tittelen så tydelig formidlet at han nå var direkte underordnet Føreren og bare kunne ta imot ordre fra ham. Terboven var også uvant med å være underordnet noen andre enn Hitler.

Enerådig
Fokuset til Terboven den neste tiden ble å konsolidere sin makt. Rivaler hadde han verken plass til eller tålmodighet for. Det tyske utenriksministeriet prøvde å beholde et fotfeste i landet, for Terbovens forgjenger som Hitlers øverste politiske representant i Norge, Curt Bräuer, var deres mann. Men Terboven forlangte monopol på å føre utenrikspolitikk fra Norge og stanset utenriksminister Joachim von Ribbentrops plan om å bygge opp en utenrikspolitisk stab i Rikskommissariatet, Terbovens okkupasjonsadministrasjon. Han sørget for å stenge den tyske ambassaden i Oslo. Alle medarbeiderne der som ikke fikk nye stillinger i Rikskommissariatet, måtte returnere til Tyskland. Også NSDAPs utenrikspolitiske avdeling, som under Alfred Rosenbergs ledelse hadde nære forbindelser med Vidkun Quisling, så for seg å spille en rolle i Norge. Men mannen som var avdelingens sjef for nordiske spørsmål og som hadde oppholdt seg i landet i månedsvis, Hans Wilhelm Scheidt, fikk marsjordre fra Terboven allerede den 9. mai. Faktisk bestemte rikskommissæren at alle ikke-militære tyskere som ønsket å oppholde seg i Norge, måtte innhente okkupasjonsadministrasjonens samtykke. Kun et fåtalls tyske ministerier som på Hitlers mandat hadde nødvendige krigsøkonomiske ærender i Norge, fikk en fot innenfor okkupasjonsstyret.

Terboven skilte mellom tyske institusjoner som han trengte eller var nødt til å forholde seg til – og de han kunne klare seg uten. Det tyske politiet var han helt avhengig av og tilhørte derfor den første kategorien. I Norge ble det representert av det hemmelige politiet Gestapo, kriminalpolitiet Kripo og ordenspolitiet Orpo. Alt tysk politi lå under SS-organisasjonen og dens leder Heinrich Himmler. For Terboven ble det starten på et nært, men pragmatisk forhold. Selv hadde han bakgrunn fra SA, som etter De lange knivers natt i 1934 så med forbitrelse på SS, og hadde i mellomtiden rykket opp til SA-Obergruppenführer, organisasjonens nest høyeste oppnåelige grad. Heller ikke Terboven næret noen varme følelser for SS, som han heller aldri ble medlem av. Men han innså at SS hadde et apparat som ville tjene hans interesser i Norge langt bedre enn hva SA kunne. Mange av nøkkelpersonene han utnevnte til stillinger i Rikskommissariatet var SS-medlemmer. Terboven bifalt også at to viktige medarbeidere som hadde høye grader i SA, ble konvertert til SS-medlemmer. Dette vakte såpass forargelse i SA-ledelsen at Terboven ble blankt avvist da han våren 1940 ba om å få rekruttere 30 SA-førere til stillinger i Rikskommissariatet. En snurt Terboven tok det så personlig at han brøt all forbindelse med SA.

Jernhånd
Allerede i løpet av okkupasjonens første måneder utmanøvrerte eller nøytraliserte Terboven alle tenkelige utfordringer mot hans maktstilling i Norge. Rikskommissariatet var tenkt som en midlertidig okkupasjonsstyreløsning og Terboven så for seg at oppdraget hans ville bli fullført innen høsten 1940. Forhandlingene om å avløse Rikskommissariatet med et norsk styringsorgan, Riksrådet, havarerte imidlertid. Et norsk kollaboratørstyre, dominert av partiet Nasjonal Samling, ble utnevnt 25. september 1940. En politisk løsning som satte norske nasjonalsosialister i førersetet og gjorde Nasjonal Samling til Norges eneste lovlige parti, var også det Terboven ønsket. Han hadde derimot liten sans for partiets leder Vidkun Quisling, som han anså som virkelighetsfjern, vanskelig og dum. Likevel måtte Terboven finne seg i at nettopp denne mannen inntok rollen som norsk fascistisk lederskikkelse. Dette og den senere utnevnelsen av Quisling til ministerpresident skyldtes Hitlers insistering. På denne måten ville Hitler belønne Quisling for å ha kommet til ham i desember 1939 og advart om at en britisk invasjon av Norge kunne ventes. Terboven måtte dermed stadig forholde seg til Quisling, men han gjorde det på en kjølig og korrekt måte. Med valget av Quisling tredde Hitler for første og eneste gang en uønsket politisk løsning ned over hodet på Terboven. Hitler visste imidlertid at Quisling og Nasjonal Samling ikke hadde nevneverdig støtte i den norske befolkningen og derfor ikke kunne styre landet uten å være støttet opp av et sterkt tysk militært og politisk nærvær. Terboven måtte derfor innstille seg på å bli værende i Norge, sammen med sitt Rikskommissariat, i overskuelig fremtid.

Oppdraget til Terboven gikk kort sagt ut på å ivareta tyske krigsinteresser og å holde norske NS-myndigheter i ørene. Til bolig rekvirerte Terboven det norske kronprinsparets eiendom, Skaugum. Sitt kontor installerte han i Stortingsbygningen, sammen med resten av Rikskommissariatet. Med valget av disse symboltunge kulissene ville han vise at han nå var Norges sterke mann. Det var en rolle han gikk svært aktivt inn i. Arbeid krevde mye av hans tid, enten det gjaldt store eller små saker, og han dro på jevnlige og til dels lange reiser rundt om i landet. Selv tyske politiaksjoner mot norske motstandsfolk kunne Terboven finne på å slenge seg med på, hvis han hadde tid nok og følte for det. Utad ønsket han å fremstå som en mann som var beredt til å slå ned på ethvert motstandstilløp med jernhånd. Henrettelser av nordmenn, både med og uten dom, ble mange. Spesielt denne siden ved ham, forsterket av et generelt humørløst, hovent og arrogant vesen, gjorde ham sterkt forhatt blant nordmenn. Terboven innførte unntakstilstander i Oslo-området 10. oktober 1941 og i Trøndelag 6. til 12. oktober 1942, begge ganger som kollektive avstraffelsestiltak mot befolkningen. Tettstedet Telavåg sørget han for at ble sprengt og rasert, og den mannlige befolkningen sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 26. april 1942, som hevn for to tyske Gestapo-menn drept i en politiaksjon der fire dager tidligere. I praksis fungerte Terboven som en øverste politisjef i Norge, for han brukte det tyske politiapparatet aktivt som håndhever av sin politikk overfor nordmenn. Faktisk ble politimakt hans viktigste arbeidsredskap.

Terboven var en smålig person. Han hatet å tape og tålte ikke å tape ansikt. Den tyranniske siden ved ham kom til syne hvis han ante at nordmenn forsøkte å gi ham en nesestyver. Da sørget han raskt for at disse havnet i Grini fangeleir, slik det skjedde da han mente å se at en familie demonstrativt snudde ryggen til ham da han var ute på seilas. I Norge foretrakk Terboven å omgi seg med tyskere. Svært få nordmenn fikk oppleve ham på nært hold. Nordmenn og norsk kultur hadde han mest forakt for. Å forsøke å lære seg norsk språk lå under hans verdighet. Han satte heller sin viljestyrke inn på å lære seg å gå på ski og å seile.

Knuste ambisjoner
Egentlig tok ikke Terboven sikte på en lang fremtid som hersker i Norge. Hans personlige karrierestige hadde høyere trinn enn som så. Han ønsket seg bort fra Norge og nærmere de virkelige maktsentraene. Høsten 1942 håpet Terboven på å bli rikskommissær i Belgia, i tilfelle det militære okkupasjonsstyret der skulle erstattes av et sivilt. Med Terboven på laget la SS-ledelsen i Berlin en plan som innebar å bytte ut Nederlands rikskommissær Arthur Seyss-Inquart med dennes SS- og politisjef, Hanns Rauter, mens Terboven selv skulle innsettes som rikskommissær i Belgia og i Norge bli avløst av sin SS- og politileder Wilhelm Rediess. Planen kollapset da Hitlers stedfortreder og leder for NSDAPs hovedkontor, Martin Bormann, grep inn og minnet SS om at de nå gikk ut over sine fullmakter. Terboven drømte også om å få utvide sin Rheinprovinz til å omfatte de tilgrensende jern- og kullrike områdene av Tyskland, Belgia og Frankrike. Men også en slik storindustriell toppstilling måtte han våren 1943 se langt etter. I Hitlers øyne hadde ikke Terboven utmerket seg tilstrekkelig til å fortjene enda gjevere posisjoner. Terboven var blitt både Gauleiter, Oberpräsident og Reichskommissar og han hadde nådd karrieretoppen. Riket hans ble aldri større. En stilling som rikskommissær i Belgia ble opprettet 18. juli 1944. Den gikk da ikke til Terboven, men til hans Gauleiter-kollega Josef Grohé. Det skjedde imidlertid aldri at Terboven falt i så stor unåde hos sin sjef at han risikerte avsettelse, selv om noe nær en tillitskrise inntraff da Sveriges regjering protesterte etter at Terboven 30. november 1943 sørget for å få arrestert studentene i Oslo. Hendelsen passet Hitler dårlig fordi han på samme tid forsøkte å holde forholdet til Sverige unna turbulenser. Irritasjonen hans på Terboven gikk likevel over.

Terbovens tydeligste tyske motstander, generaladmiral Hermann Boehm, fikk i september 1943, syv måneder etter at sin ufrivillige avskjed som marinens øverstkommanderende i Norge, audiens hos Hitler. Audiensen var for ham en mulighet til å lufte sin langvarige misnøye med Terboven og samtidig lansere sitt kandidatur som ny rikskommissær i Norge. Hitler lot Boehm få snakke uavbrutt, men tok ikke hensyn til hans kritikk mot Terboven. Dette fåfengte forsøket var eneste gangen noen tyskere konspirerte mot Terboven og forsøkte å få ham avsatt. Når det kom til stykket stakk Hitlers lojalitet til sine langvarige partifeller, gauleiterne, dypt. Og Terboven satt trygt, for i høyere nazikretser i Tyskland posisjonerte ingen seg for å bli hans etterfølger. Han manglet rett og slett sterke motstandere. Heller ikke kunne noen i toppledelsen beskylde ham for å være for svak eller for hard i Norge – og ta han på det, like lite som Terboven begikk virkelig grove feil som eventuelle intrigemakere kunne bruke mot ham. I det politiske maktspillet balanserte han på måter som gjorde det vanskeligere for utenforstående, enten de var fra SS eller partiorganisasjonen, å undergrave hans maktstilling.

Like fullt ble kontakten mellom rikskommissæren og Hitler svakere. Ville Terboven snakke med eller møte Hitler, måtte han gå via de fåtallige personene som hadde direkte adgang til Føreren. For Terbovens vedkommende betydde det i praksis å gå til Martin Bormann, Hitlers stadig mektigere stedfortreder og sjef for partihovedkvarteret. Egentlig sto ikke Terboven særlig sterkt i Berlin. Han hadde ingen andre villige døråpnere til Hitler. De eneste nazitoppene Terboven hadde noenlunde regelmessig kontakt med og som han hilste på de gangene han besøkte Berlin, var Joseph Goebbels og Hermann Göring. Terboven var mislikt av flere personer i Hitlers nære kretser og kunne derfor ikke regne med dem som hans støttespillere overfor Føreren. For Terboven gjaldt det å ha muligheten til å kunne få snakke med Hitler, siden alle straffetiltak som rikskommissæren planla mot befolkningen krevde Hitlers samtykke. Akkurat det ble vanskeligere da også Bormanns velvilje overfor Terboven begynte å svikte i 1944. Likevel klarte Terboven i oktober det året, ved hjelp av Bormann, å få Hitler til å gi Wehrmacht ordre om å ødelegge alle bygninger øst for Lyngen-linjen og tvangsevakuere befolkningen under den tyske militære retretten fra Finnmark og Øst-Troms. Men i dette tilfellet hjalp det kanskje at Bormann stilte seg sympatisk til brent-jord-krigsforbrytelsen som Terboven foreslo.

Dette var en av svært få ganger der Terboven klarte å påtvinge Wehrmacht sin vilje. Egentlig hadde han ingenting han skulle ha sagt i militære anliggender. Den øverste militære ledelsen i Norge, ved generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, la seg aldri opp i Terbovens saker. Samme hensyn tok ikke Terboven motsatt vei. Hitler hadde bestemt at den militære øverstkommanderende skulle overta full politisk myndighet i Norge hvis en alliert invasjon av landet inntraff. Etter hvert som krigslykken snudde seg for Tyskland, vendte han stadig tilbake til invasjonsscenarioet. Han trodde britene før eller senere ville gå i land i Norge og likte dårlig å da måtte avgi hele sin makt til de militære. Gjennom store deler av 1943 forsøkte Terboven å overtale Hitler til å la ham, rikskommissæren, i det minste få beholde jurisdiksjon over et «sikkerhetsområde» som dekket Østlandet dersom en alliert invasjon inntraff. Kampen for «sikkerhetsområdet» sitt fortsatte han å utkjempe enda tiltaket bare fremhevet hans maktpolitiske forfengelighet og undergravde tyske militære behov i en invasjonssituasjon. Hitler nølte imidlertid med å ta en endelig beslutning i saken. Etter at general Franz Böhme var blitt Wehrmachts nye øverstkommanderende i Norge, prøvde Terboven å lansere seg selv som Böhmes stedfortreder og inspektør. I en slik egenskap forestilte Terboven seg å ha myndighet på alle militære områder som ikke berørte taktisk og operativ stridsledelse – hvis Norge ble en slagmark. I mars 1945 forkastet endelig generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel, Wehrmachts overkommandos sjef, Terbovens forslag. Dermed strandet rikskommissærens forhåpninger om å få en formell stilling i Wehrmacht og spille en nøkkelrolle i den sluttkampen om Norge som han forventet ville komme.

"For Terboven gjaldt det å ha muligheten til å kunne få snakke med Hitler, siden alle straffetiltak som rikskommissæren planla mot befolkningen krevde Hitlers samtykke."

Undergangen
Da Hitlers død ble kunngjort over radio 1. mai 1945, kunne Terboven lese skriften på veggen. For en så fanatisk og overbevist nasjonalsosialist som Terboven var det umulig å tenke seg en fortsatt tilværelse etter nasjonalsosialismens undergang. Terboven var også for stolt til å la seg falle i hendene på den befolkningen han hadde styrt med jernhånd gjennom fem år. Kanskje var han også innforstått med at en så belastet krigsforbryter som ham bare kunne imøtese ydmykelse og dødsdom i et eventuelt rettsoppgjør etter krigen. Helst ønsket han at naziregimets ledere skulle søke tilflukt i det tyskokkuperte Norge og kjempe til siste slutt fra denne skansen. Hitlers etterfølger, storadmiral Karl Dönitz, innkalte lederne for de fåtalls gjenværende tyskokkuperte områdene til et møte i Flensburg den 3. mai. Det ble der klart at Dönitz forberedte kapitulasjon for Tyskland. Terboven bøyde seg for sin nye sjefs vilje, ikke helt uten motforestillinger, men forsto utvilsomt at ikke mange tyskere delte hans fantasi om å gå under i en sluttkamp om Norge.

To dager senere var Terboven tilbake i Norge, oppsatt på å beholde kontrollen den korte tiden krigen fortsatt ville pågå. Han planla allerede å avslutte livet med å sprenge seg i luften når krigen var over. Døden ønsket han ikke å møte alene, men sammen med sine nærmeste politiledere, Wilhelm Rediess og Jakob Sporrenberg. Nyheten om Tysklands betingelsesløse kapitulasjon nådde Terboven om ettermiddagen 7. mai. Den kvelden kom meldingen om at Dönitz hadde avsatt Terboven som rikskommissær og overført hans politiske myndighet til Böhme. Fra nå av konsentrerte Terboven seg om å forberede sitt endelikt. Forsøket på å få med seg Sipo-SD-sjef Heinrich Fehlis som selvmordspaktens fjerde mann, da Terboven kalte ham til Skaugum, endte i munnhuggeri og rasende avvisning. Sporrenberg holdt seg unna Skaugum denne dagen, tross en rekke telefoniske purringer om å innfinne seg, innstilt som han var på å forsøke å redde livet sitt og for feig til å si rett ut hva han egentlig mente om Terboven. Noen selvmordspakt ble det ikke. I ensomhet på sitt værelse på Skaugum den natten skjøt Rediess seg. Han klarte ikke å vente lenger, hadde han skrevet på en avskjedslapp til Terboven.

Gjennom hele neste dag, den 8. mai, da nordmenn feiret frigjøringen, var vaktholdet på Skaugum skjerpet. Nå var Terboven herre bare der og ikke i landet forøvrig. Systematisk arbeidet han med å avslutte sine jordiske ærender, for så i 23-tiden å gå bort til bunkeren som Organisation Todt hadde bygget like ved villaen. Inne i et lite rom i bunkeren var en beholder med britisk sprengstoff utplassert. Liket av Rediess, fastspent på en båre oppstilt mot veggen, var Terbovens eneste selskap idet han tente lunten, lang nok til å gi ham fem minutter å vente på sitt livs selvutslettende punktum.

Som så mange andre nasjonalsosialister møtte Terboven Nazi-Tysklands undergang ved å dø for egen hånd, bare at ingen andre naziledere valgte en like dramatisk utgang på livet som ham. Terbovens rikskommissær-kollega Arthur Seyss-Inquart, som styrte det tyskokkuperte Nederland, ble arrestert av britene i Hamburg, den 5. mai 1945, mens han forsøkte å ta seg tilbake til Nederland etter et møte med Donitz. Seyss-Inquart havnet blant de 24 tiltalte i Nürnbergprosessen, hvor han ble dømt til døden for sitt tyranniske styre og sine krigsforbrytelser. Han måtte gå de tretten trappetrinnene opp skafottet til galgen i gymsalen ved Zellengefängnis Nürnberg den 16. oktober 1946, som den siste av ti dødsdømte. Terboven kunne ha blitt den ellevte mannen der, men på en helt annen måte enn Seyss-Inquart var han oppsatt på å beholde regien rundt sin egen livsskjebne – like til siste åndedrag.