Minner og fortellinger endrer seg ikke av seg selv. Det er aktører som formulerer, konstruerer og videreformidler bestemte versjoner. Konstruksjon og distribusjon av minner og fortellinger foregår på ulike nivåer; på det lokale, regionale, nasjonale og overnasjonale (både europeisk og globalt). Behovet for en ny fortolkning av fortiden, også av andre verdenskrig, og den globale politiske nyorienteringen etter 1989/1990, fikk betydning også for norsk historiefortelling. Det nye søkelyset på Holocaust i Norge var i stor grad en reaksjon på diskusjoner internasjonalt, og kun i liten grad et resultat av særegne norske initiativer.

Holocaust blir norsk
26. januar 1994 publiserte journalisten Liv Hegna et til da ukjent bilde i Aftenposten. Det viste D/S Donau da det tyske skipet la fra kai i Oslo havn 26. november 1942, med 532 norske jøder om bord. Fotografiet har siden vært den fremste visuelle påminnelsen om jødedeportasjonene fra Norge.
27. mai året etter publiserte journalisten Bjørn Westlie en artikkel i Dagens Næringsliv med tittelen «Nordmenn ranet de norske jødene», om hvordan nordmenn hadde vært med på å frarøve jødene deres eiendom under krigen. Begge oppslagene var med på å virkeliggjøre Holocaust i Norge og ble minnepolitiske milepæler, men må først og fremst forklares med hendelser utenfor Norges grenser.

I 1995 innledet organisasjonen World Jewish Congress (WJC) rettslige skritt mot sveitsiske banker for å få tilgang på verdier eid av ofre for Holocaust og som aldri var betalt tilbake. WJCs arbeid førte til en banebrytende internasjonal oppmerksomhet rundt de europeiske jødenes skjebne under andre verdenskrig, og diskusjon om gjerningspersoner, kollaboratører og medløpere i folkemordet. Frankrike var først ute med å offentlig erkjenne sitt ansvar for jødedeportasjonene fra landet under den tyske okkupasjonen, og EU-parlamentet satte fokus på krigstidens plyndring av jødenes eiendeler og samtidens økende fremmedfrykt.

I Norge utløste Westlies artikkel riktignok en offentlig diskusjon om nordmenns plyndring av jødiske borgere, men debatten ble ikke løftet til den politiske dagsorden før WJC i januar 1996 publiserte en rapport som avslørte hvordan Norge hadde unnlatt å gi en rettferdig erstatning til norske jøder i de første etterkrigsårene. Dette skjedde samtidig som Norge var involvert i fredsforhandlinger mellom Israel og Palestina, og Oslo-avtalen fra 1993 var i fare som følge av attentatet på den israelske statslederen Yitzhak Rabin i november 1995. Debatten om et norsk ran av jødiske verdier under verdenskrigen, og det mangelfulle oppgjøret i ettertid, ble sett på som en potensiell risiko for Norges videre diplomatiske arbeid og rykte som fredsmekler.

Ett utvalg – to rapporter
I mars 1996 satte den norske justisministeren ned et offentlig utvalg, som skulle undersøke hva som skjedde med jødiske eiendeler i Norge under okkupasjonen (NOU 1997). Det virker usannsynlig at saken hadde nådd det nasjonale politiske nivået i Norge uten den internasjonale konteksten – presset fra WJC, det franske initiativet og EUs kampanje mot rasisme og antisemittisme.

Utvalget delte seg i to med en flertallsrapport som begrenset seg til spørsmålet om økonomisk likvidasjon og etterkrigserstatning, og fant at det siste hadde vært på linje med erstatningene til norske ofre generelt. De to som tok dissens, historikeren Bjarte Bruland og psykologen Berit Reisel, understreket i sin egen rapport den utilfredsstillende undersøkelsen av tapene og kompensasjonene til jødiske innbyggere. De mente at beregningen av jødisk eiendom også måtte ta i betraktning tap av inntekt og tap av religiøst, kulturelt og sosialt liv.

"Det virker usannsynlig at saken hadde nådd det nasjonale politiske nivået i Norge uten den internasjonale konteksten"

Mindretallets rapport la for første gang frem en detaljert redegjørelse om det norske Holocaust, og fremstilte Norge som et åsted for folkemord. Bruland og Reisel vektla også faktumet at jødeutryddelsen ikke bare var resultatet av tyske handlinger, men at det norske kollaborasjonsregimet velvillig bidro til den økonomiske og fysiske utslettelsen. Rapporten avslørte også at representanter for det norske politiet, byråkrater og drosjesjåfører (som deltok i transporten av jødene til Oslo havn 26. november 1942), var tungt involvert. På den måten utfordret den det positivt ladede patriotiske minnet om den norske motstanden. Hovedprofitøren på den økonomiske likvidasjonen var den norske stat, som hadde tjent på konfiskert eiendom etter de døde norske jødene, som aldri kunne kreve sine verdier tilbake.

I strid med sedvane var det mindretallsrapporten som fikk politisk støtte. Å unngå internasjonal marginalisering etter EU-avståelsen i 1994, og ønsket om fortsatt å ha kredibilitet som en internasjonal fredsagent, var viktige grunner for avgjørelsen. Dette betyr at de første stegene mot å implementere Holocaust i det norske minnet om okkupasjonen, ble tatt som følge av utenrikspolitiske hensyn og ikke sprang ut av en minnepolitisk kursendring som sådan.

Holocaust blir institusjonalisert i Norge
I 1999 vedtok Stortinget en restitusjonslov på basis av mindretallets rapport, som kombinerte to hensikter: individuelle og kollektive erstatninger til en samlet sum på 450 millioner kroner og etableringen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo. Vedtaket, «et historisk og moralsk oppgjør», kan sees på som en «minnelov» fordi det også representerer en offisiell og institusjonalisert fortelling om Holocaust i Norge.

Erstatningsvedtaket ble startpunktet for en formell endring av det historikeren Ole Kristian Grimnes har kalt det «nasjonale konsensussyndromet». I 2000 ble det anlagt et minnested og et minnesmerke om de deporterte og drepte norske jødene like i nærheten av Akershus festning, hvor Norges Hjemmefrontmuseum ligger. Disse minnekulturelle installasjonene kan også tolkes som en motvekt til det patriotiske minnet om andre verdenskrig i Norge. Som et sted for å minnes krigen, var ikke Akershus festning lenger utelukkende knyttet til den patriotiske fortellingen om motstand, men overtok et flersidig perspektiv som inkluderte minnet om deportasjonene, utryddelsen av jødene og norsk kollaborasjon.

"Disse minnekulturelle installasjonene kan også tolkes som en motvekt til det patriotiske minnet om andre verdenskrig i Norge."

Den vestlige verden var blitt sjokkert av folkemordene i Rwanda i 1994 og Bosnia året etter, som en brutal påminnelse om at folkemord ikke var en historisk artefakt, men en konstant fare for sivilisasjonen. Ved inngangen til 2000-tallet opplevde flere land økt antisemittisme, rasistiske og xenofobe holdninger, og å minne om Holocaust ble en strategi for forebygging så vel som en identifikasjonsmarkør for demokratisk oppførsel, blant annet gjennom International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) og etableringen av 27. januar, årsdagen for frigjørelsen av Auschwitz i 1945, som den internasjonale Holocaust-dagen; en transnasjonal minnedag på linje med frigjøringsdagen 8. mai.

Beviset for demokratisk modenhet
Å huske Holocaust ble gjennom denne prosessen integrert i et større konsept som handlet om forhindring av folkemord, fokus på liberale demokratier og menneskerettigheter. EU, FN og UNESCO engasjerte seg i debatter om hvordan minnet om Holocaust skulle holdes i hevd i en tid hvor overlevende og tidsvitner var i ferd med å forsvinne. EU promoterte minnet om Holocaust som et verktøy for kulturell integrasjon, og Holocaust ble tolket som en felles europeisk erfaring som kunne fremheve en samlet europeisk identitet i kjølvannet av EUs utvidelse østover (fra 2004) og styrke demokratiet innenfor unionen.

Kritisk refleksjon rundt deltakelsen i Holocaust utviklet seg til et bevis for demokratisk modenhet. I Norge ble blant andre åpningene av HL-senteret i Oslo og Falstadsenteret (en tidligere SS-fangeleir) ved Trondheim sett på som en erkjennelse av egen fortid, og en basis for moralsk integritet, som igjen legitimerte en norsk utenrikspolitikk med fokus på menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett. Sentrene ble, som to av Norges syv statsfinansierte freds- og menneskerettighetssentre, institusjonelle konkurrenter til Norges Hjemmefrontmuseum, både ved å fokusere på historien om folkemord og kollaborasjon fremfor motstand, og ikke bare presentere fortiden, men å utdanne nye generasjoner i menneskerettighetene og demokrati.

Referanse:
Anette H. Storeide, "Local and National Memories of WWII in a Transnational Age: The Case of Norway" i International Journal of Politics, Culture and Society (2019).