Hvem var Josef Terboven, mannen som styrte Norge under den tyske okkupasjonen?
Josef Terboven var en bygutt fra Essen i Nordvest-Tyskland Nordrhein-Westfalen, født i 1898, middelklassesønn som avbrøt studiene da inflasjonen spiste opp midlene hans i 1923, for så å begynne i banklære. Nedbemanning i banken gjorde at han allerede i 1925 satset på en karriere i NSDAP på fulltid. Derfra steg Terboven raskt i partihierarkiet, hvor han som gauleiter i Essen fra 1928, og dermed Hitlers direkte underordnede, nådde så høyt han kunne håpe på. I 1935 ble han i tillegg overpresident i Rhinprovinsen, en viktig statlig stilling som viste at Terboven var de mer betrodde av partiets gauleitere. Terboven markerte seg som en glatt type, kjapp og skarp i argumentasjonen, en som raskt trengte inn i sakens kjerne. Han var en handlingens mann, ambisiøs, ledet med fast hånd, behersket både små og store saker og utviste en viljestyrke som gjorde inntrykk på partifeller. Akkurat de egenskapene bidro til at han klarte å forsvare sin posisjon når maktkamper oppstod. Men Terboven var også en selvhøytidelig, hoven, arrogant, beinhard, usympatisk type med få skrupler. Han var en fanatisk beundrer av Hitler og en sterkt troende nasjonalsosialist. I Norge ble han en sterkt forhatt krigsforbryter og hadde han overlevd krigen ville også han ha sittet på anklagebenken under Nürnbergprosessen, sammen med sin rikskommissærkollega Arthur Seyss-Inquart og det er lett å se for seg at de da ville ha delt skjebne.

Hvilket apparat hadde Terboven rundt seg?
Terboven hadde et politisk-byråkratisk apparat rundt seg som han kontrollerte direkte. Dette var det vi kan kalle rikskommissærens organisasjon. Hovedorganet hans var jo Rikskommissariatet, selve okkupasjonsforvaltningen, som han ledet og ikke en gang hadde en formell nestkommanderende med. Utenfor denne organisasjonen, men under Terbovens kommando, befant Einsatzstab seg. Denne hadde i oppdrag å føre tilsyn med og gi partiorganisatorisk støtte til Nasjonal Samling og NSDAPs norske avdeling. Einsatzstab ble i tur og orden ledet av Paul Wegener, Hans Hendrik Neumann og Heinrich Schnurbusch. I tillegg hadde flere tyske institusjoner sin representant – fullmektig – tjenstlig plassert hos Terboven: Rikskommissæren for sjøfart, Det tyske røde kors, Reichsarbeitsdienst og Generalbevollmächtigter für die Regelung der Bauwirtschaft (i mangel på en god norsk oversettelse!). Alle disse institusjonenes virksomheter, som varierte i omfang, ble dermed underkastet Terbovens innflytelse om ikke direkte kontroll. I tillegg fantes det et elaborert tysk politi og sikkerhetsapparat som formelt eksisterte utenfor Terbovens formelle kontroll og som var styrt fra Berlin. Men dette apparatet var samtidig stilt til Terbovens posisjon og dets faktiske oppdrag i Norge var å sette makt bak hans bestemmelser og være regimets sikkerhetsgarantist. I rikskommissærens hender ble det et maktredskap mot hans politiske motstandere og for utenforstående kunne det nærmest virke som om politiet stod under hans kommando. I Norge som i mange andre okkuperte områder ble det innsatt en mann, Wilhelm Rediess, som ble øverste sjef for alle SS- og politiavdelinger. Han var direkte underordnet Heinrich Himmler og var hans mann i territoriet. Denne sjefsstillingen betydde samtidig at Terboven fikk en enkelt mann, altså Rediess, å forholde seg til i alle spørsmål som gjaldt SS- og politiavdelingenes saksområder. Men Rediess var lite kompetent som politisjef og blandet seg sjelden opp i politianliggender. Hans underordnede, Heinrich Fehlis, som var sjef for det tyske sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten – dvs Gestapo, Kripo og SD – ble i praksis Terbovens politisjef. Fehlis var vedkommende Terboven ga ordrer til i politispørsmål, og regelrette ordrer var det faktisk, enda Fehlis formelt ikke var hans underordnede. Det hadde seg slik at Terboven hadde det sterkeste intellektet og den mest kraftfulle personligheten av de to og tidlig begynte han å ta seg friheter i forholdet til Fehlis. Rediess, på sin side, var intellektuelt klart svakere enn Fehlis og om mulig enda mer underdanig. Av slike grunner fikk Terboven ture frem og gjøre SS- og politiapparatet til sitt personlige redskap, vel å merke så lenge Himmler tillot det – og Himmler våget han ikke å tråkke hardt på tærne. Men nå er vi inne på avdelingene som bare indirekte utgjorde okkupasjonsstyret.

Ja, nettopp! Og det tyske okkupasjonsregimet bestod jo ikke bare av Reichskommissariat. Hva var de andre «grenene» av dette systemet?
Om hodet til okkupasjonsregimet var Reichskommissariat, var Wehrmacht og da særlig hæren dets ryggrad og den makten som sørget for at Tyskland kunne kontrollere Norge. De brakte også med seg halvmilitære organisasjoner til Norge som Reichsarbeitsdienst og Organisation Todt for å få hjelp til å gjennomføre militære byggeprosjekter.

"Om hodet til okkupasjonsregimet var Reichskommissariat, var Wehrmacht og da særlig hæren dets ryggrad og den makten som sørget for at Tyskland kunne kontrollere Norge."

Den tyske handelsflåten var også tungt involvert som sjøtransportkapasitet. SS kom etter hvert til å spille en dobbel funksjon i det tyskokkuperte Norge. De stilte sitt politi- og sikkerhetsapparat, ved Sipo-SD og da spesielt Gestapo, til rådighet for Terboven, sammen med det tyske ordenspolitiet, som også inngikk i SS-organisasjonen. Men også andre grener av SS med interesser utenfor det politimessige området etablerte seg i Norge, da for å drive såkalt germansk arbeid, dvs alt det som hadde som formål å vekke nordmenns bevissthet om deres felles germanske blodsbånd med tyskerne, et prosjekt som for øvrig stort sett var mislykket, men som førte til at SS blant annet satte i gang rekruttering av norske frivillige til krigsinnsats for Waffen-SS, forskningsarbeid gjennom Ahnenerbe og Lebensborn-prosjektet.

Et mindre antall andre sivile tyske statlige institusjoner hadde også forskjellige funksjoner i Norge, men uten at de ble særlig synlige for den vanlige nordmann. Terboven var opptatt av at antallet tyske aktører i Norge utenfor hans umiddelbare jurisdiksjon ble begrenset mest mulig.

Hvordan var stemningen og samarbeidet mellom disse grenene, og hvordan påvirket dette regimet?
I militære spørsmål hadde Terboven nesten ingenting han skulle ha sagt og ingen formell myndighet, selv om han gjorde et par målrettede, men til syvende og sist mislykkede, forsøk på å tilegne seg kontroll innad i Wehrmacht. Han kunne ellers be om bistand fra de militære dersom akutte situasjoner skulle oppstå, noe som heller aldri skjedde. I den tyske marineledelsen fantes det lenge en opposisjon mot Terboven, og øverstkommanderende i Norge, generaladmiral Hermann Boehm, forsøkte på et tidspunkt å avsette ham. Det gikk ikke fordi det satt langt inne for Hitler å kvitte seg med Terboven. Men Falkenhorst fant seg ganske godt til rette med Terboven som øverste politiske myndighet, selv om de to ikke hadde mer med hverandre å gjøre enn strengt nødvendig, to vidt forskjellige personlighetstyper som de var. Terboven arbeidet aktivt, blant annet gjennom velferdstiltak og store antall gaver som ble distribuert, for å gjøre seg populær blant de vanlige tyske troppene. Det oppstod få større gnisninger mellom okkupasjonsregimets fremste militære og sivile representanter. Oppslutningen om nasjonalsosialismen og lojaliteten til naziregimet stakk utvilsomt dypt i de militæres egne rekker. Og det er klart at de tyske sivile herrene i Norge skjønte at deres eksistens i landet var prisgitt et sterkt tysk militært nærvær.

Hvilket syn hadde Terboven på Vidkun Quisling og de norske nasjonalsosialistene?
For en så innbarket nasjonalsosialist som Terboven var det en absurd tanke å samarbeide politisk med andre enn nasjonalsosialister. I Terbovens øyne var det å være nasjonalsosialist et kvalitetstegn og sympatisk trekk ved en person. Samtidig hadde Terboven et nedlatende syn på nordmenn som vel også smittet over på hans omgang med norske nasjonalsosialister. Med noen svært få unntak, slik som brødrene Sven og Roald Dysthe, holdt han nordmenn på avstand. Dermed ble forholdet mellom rikskommissæren og lederne i Nasjonal Samling aldri hjertevarmt. Terboven hadde også en manér og ærgjerrighet som var utbredt mislikt blant NS’ere. Han stod effektivt i veien for deres politiske ambisjoner. Forholdet Terboven-Quisling er et kapittel for seg. Terboven omtalte Quisling ved et tilfelle som «dum i potens.» Det sier vel det meste om Terbovens manglende respekt for Quisling, som stod for en abstrakt tenkning og manglende realitetsorientering som var Terboven helt fremmed. Hvis det hadde vært opp til Terboven ville Quisling ha blitt fjernet som NS-fører, helst til fordel for Jonas Lie, men Quisling var Hitlers valg og det måtte Terboven bare avfinne seg med. Quisling ble i perioder en belastning for Terboven, men tjente samtidig som Terbovens nyttige idiot, brukt for å iverksette upopulære tiltak.

Hvordan skilte Terboven seg fra andre i lignende posisjoner, som Seyss-Inquart i Nederland?
Arthur Seyss-Inquart, som i motsetning til Terboven ikke tok sitt eget liv ved krigens slutt, men som ble arrestert og under Nürnbergprosessen dømt til døden, er naturlig å nevne i denne sammenhengen, ja. Seyss-Inquart hadde også tittelen rikskommissær. I motsetning til Terboven hadde han ingen bakgrunn som gauleiter. Han var østerriker og fulgte med på lasset under Tysklands annektering av Østerrike i 1938 og hadde da ikke rukket å bygge opp en sterk base av støttespillere i NSDAP. Det fikk han føle på da han som rikskommissær ble sjef for okkupasjonsstyret i Nederland og hans maktposisjon ble utfordret fra annet tysk hold. Han hadde riktignok et Hitler-direktiv som definerte han myndighetsområde, men uten sterke allierte hjalp det lite å vifte med dette. Seyss-Inquart klarte ikke i samme grad som Terboven å hevde seg som ubestridt territoriell hersker, men måtte se på at både SS og NSDAP tilvant seg betydelig autonomi i Nederland. De to andre rikskommissærene knyttet til okkuperte territorier Erich Koch og Hinrich Lohse, styrte henholdsvis rikskommissariatene Ukraina og Ostland. Det siste var et område bestående av Baltikum og Hviterussland. Der hadde SS et brutalt program de ønsket å gjennomføre, samt ansvar for bekjempelsen av det som vokste til omfattende partisanbevegelser og allestedsnærværende væpnet motstand, noe som førte til at SS mer enn det sivile okkupasjonsstyret begynte å sette dagsordenen i disse østområdene. I tillegg hadde vi enda et sivilt tysk okkupasjonsstyre i Europe, vel å merke med den unike betegnelsen Generalguvernementet Polen, der Hans Frank var generalguvernør. Han viste seg korrupt og førte seg generelt såpass dårlig som leder at SS mistet respekten for ham, noe SS tok som grønt lys til å utvide sin makt i Polen på hans bekostning. Akkurat det med å opprettholde respekten hos SS tror jeg er avgjørende for å forstå Terbovens posisjon i det tyskokkuperte Norge, med et SS i bakgrunnen som ønsket å øve innflytelse. Han opptrådte bestemt og hadde ikke pinlige private disposisjoner som undergravde hans personlige autoritet. Han la seg på en hard linje i møtet med norsk opposisjon og kunne dermed ikke beskyldes for å være for myk. Kort sagt fikk SS ingenting på ham.

I hvor stor grad merket den alminnelige norske befolkningen det tyske okkupasjonsregimets styre? Var det for eksempel noen klare geografiske forskjeller?
Ingen deler av samfunnet klarte å forbli uberørt av okkupasjonen og «den nye tid», som Nasjonal Samling forsøkte å innføre etter å ha tatt kontroll over statsforvaltningen. I enkelte hjørner av landet, jeg tenker da på mer avsidesliggende steder, kunne sjansen være større for at man fikk være i fred for okkupanten. Han var i hvert fall ikke nødvendigvis så mannsterkt til stede der, langstrakt som Norge er. For Finnmarks vedkommende var saken derimot annerledes. Der fant vi den største ubalansen mellom okkupant og okkupert, dvs at andelen tyskere i forhold til lokalbefolkningen var uvanlig høyt sammenlignet med resten av landet. At Norge var underlagt et tysk sivilt okkupasjonsstyre, var nok noe de la langt mindre merke til utenfor de store befolkningssentre. Rikskommissariatet hadde sitt hovedkvarter i Oslo, samt regionale kontorer i Bergen, riktignok senere avviklet, i Trondheim og etter hvert Tromsø. Også distriktskontorer ble opprettet i hvert fylke, igjen i byene, men disse hadde begrenset bemanning og på landsbasis vokste ikke okkupasjonsforvaltningen til tusen medarbeidere en gang. Den begrenset sin funksjon til å være et oppsynsorgan for Nasjonal Samlings statsapparat, som dermed var myndighetene som nordmenn til daglig oftere opplevde å bli herset med.

Hva er den mest oversette siden ved norsk krigshistorie?
Jeg er faktisk usikker på om vi virkelig kan snakke om oversette grupper i ordets strengeste forstand. Det er heller riktigere å si at vi har en god del områder som vi vet for lite om og gjerne skulle ha sett det bli skrevet mer om. Hva var det Magne Skodvin uttalte? Jo, at omfanget av bøker om Norge under andre verdenskrig er så omfattende at knapt noen kunne ha oversikt. Det var i 1990 og siden da har det kommet enormt med tilskudd til krigslitteraturen. Men tenk over det: Krigen varte i godt over fem år og involverte hele befolkningen. Hendelser i Norge fikk ringvirkninger for resten av Norden og mange andre land. Det er kort sagt en utømmelig historie å studere og lese om. Det ville derfor være rart om vi i dag hadde hatt et komplett krigshistorisk bibliotek, der alle tenkelige og utenkelige temaer er dekket i detalj. Begynner vi å lete grundig i historiebøkene, vil eksemplene på områder som er mangelfullt omtalt stå i kø. Jeg kunne jo nevnt hjemmeflåtens sjøfolk eller kvinner i arbeidslivet under krigen, eller krigsinvalidenes etterkrigshistorie. Når vi snakker om krigens tapere har vi lett for å tenke på de som valgte feil side. Men også på seierherrenes side var det nok av mennesker som på ulike måter endte opp som tapere og som altså fikk ulykkelige etterkrigsskjebner. Det var motstandsfolk som i ettertid gikk til grunne i samfunnet, det var nordmenn som vendte hjem fra tysk fangenskap legemlig og psykisk lemlestet, mennesker som aldri fikk stå frem med sin historie.

NS-medlemmenes sosialhistorie i etterkrigstiden, ennå uskrevet, er jeg saktens også nysgjerrig på. Hvordan var de typiske livsskjebnene til medlemmer av en stor kollektiv gruppe som etter krigen i stor grad ble støtt ut av samfunnet? Det nesten urettferdig å trekke frem enkelttemaer, for det er i det hele tatt rikelig med områder som forskere med fordel kunne ha rettet lyskasteren mot. Og for å hoppe tematisk enda litt til: Det sivile norske apparatet som ble mobilisert for å støtte den norske hæren bak fronten i forsvarskampen mot de tyske invasjonsstyrkene. Vi har aldri riktig forstått hvor mange sivile som deltok i ulike roller for å holde det norske forsvaret i gang. Og når vi snakker om felttoget i Norge 1940: En god og samlende oversikt over Hærens overkommando virksomhet og funksjon som kommandoledd skulle vi gjerne hatt, for vi har strengt tatt ikke en studie av den kollektive gruppen menn som utgjorde den øverste militære ledelsen på norsk side da kampen mot den tyske krigsmakten ble tatt opp, burde vært skrevet.

"Vi har aldri riktig forstått hvor mange sivile som deltok i ulike roller for å holde det norske forsvaret i gang."

Noen temaer vil unektelig ha større forskningsmessig interesse enn andre. En total og helhetlig avdekking av vår krigshistorie må vi uansett se langt etter, dersom det nå skulle være et mål å belyse alle kriker og kroker av den. Noen ganger vil vi møte veggen fordi det mangler på skriftlig dokumentasjon og alle tidsvitner har gått bort. Enkelte deler av krigshistorien ligger bare i skyggene og vi må kanskje forsone oss med at noe bare vil forbli liggende der.

Hva er den mest overdrevne siden ved norsk krigshistorie?
Mange har sterke meninger om våre historiefortellinger fra krigen – det skal være sikkert. Men har egentlig norsk krigshistorie veldig overdrevne sider? Hvis jeg får reflektert litt over saken ville jeg begynne med å si at det nok er store avvik mellom hva faghistorikere faktisk har skrevet om krigsårene og det som er utbredte forestillinger om hva som er skrevet, men så er det også slik at norske faghistorikere bare står for en mindre del av den samlede mengde bøker som er utgitt om temaet Norge under den andre verdenskrig. Forestillingen om at historieskrivingen har vært preget av svart/hvitt-tenking, av heroisering, for ikke å si fremstillinger av Norge som en nasjon av motstandsfolk, virker dårlig forankret i en bred lesning av krigslitteraturen. Diskusjonen om historieskrivingen har ikke alltid basert seg på solid historiografisk kunnskap. En vanlig kritikk har gått på at for mye fokus har vært lagt på motstandshistorie. Men heller ikke det er en helt presis observasjon. Det mange glemmer er at i de landene som deltok i den andre verdenskrig var krigshistorie lenge synonymt med militærhistorie. I land som ble okkupert av Tyskland og dermed ikke hadde store hærstyrker som deltok i krigen over tid, fikk dette militærfokuset sin parallell i en sterk interesse for motstandsbevegelsene. Tross alt har jo dette blitt ansett som den generelt mest spennende historien og «the sharp end» dominerer krigslitteraturen i alle land. I prosjektet «Samtidshistorisk studiegruppe», som Magne Skodvin ledet på 1960- og inn på 1970-tallet, var fokuset på organisert motstand svært fremtredende, men ikke enerådende. Det som ble publisert derfra gjenspeilte igjen forskningsinteressene til historikerne som deltok. Overdrivelser kjennetegner imidlertid ikke disse utgivelsene. Sverre Kjeldstadlis doktoravhandling/bok «Hjemmestyrkene. Hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen» fra 1959 står fjellstøtt den dag i dag, men historien hans stopper høsten 1944. Kjeldstadlis altfor tidlige død i 1961 satte en stopper for arbeidet med fortsettelsen. At vi faktisk ennå idag ikke har en forskningsbasert fremstilling av norsk militær motstand fra høsten 1944 og frem til freden, sier kanskje noe om at forskningen på vår motstandshistorie likevel ikke har vært overdrevet stor. Ja, selv ikke en samlende, forskningsbasert oversikt over organisert motstandsarbeid i det okkuperte Norge har vi i dag, 75 år etter krigens slutt.

Hvis jeg skulle tatt for meg det som har kommet fra historikerhold om krigen, er det vanskelig å finne overdrivelser. Der er jeg mer tilbøyelig til å se at historiografien, i avstandens lys, heller har vært ujevn og at enkelte temaer har vært neglisjert. Historikerne har opp gjennom tidene vært for lite internasjonalt orientert og forskningen har manglet internasjonale perspektiver, det vil si at utviklingen i Norge har belyst helt avsondret fra viktige hendelser i Europa forøvrig. Men akkurat det har jo i senere tid tatt seg opp, blant annet med prosjektet «Norske frivillige i Waffen-SS» ved HL-Senteret og nå ikke minst med prosjektet «I en verden av total krig.»

Hvorfor studere historie og spesielt den andre verdenskrig?
Idag er det gjerne gjennom det moralske prismet at vi betrakter hendelsene under den andre verdenskrig. Denne historien rommer et grenseløst antall eksempler på de vanskelige valg mennesker ble stilt overfor, valg der det å følge ens indre kompass gjerne innebar å løpe store personlige risikoer, som død, tortur, lidelse og livslange fysiske og psykiske skader. Ved å studere historien om den andre verdenskrig konfronteres vi så til de grader av moralske spørsmål, og kan da studere mennesker på sitt aller verste – og beste. Aller helst vil vi også utvikle en erkjennelse av at det gjelder å huske på at mennesker handler som de gjør, i de situasjonene de havner i, ut fra deres situasjonsforståelse der og da. Tar vi ikke det innover oss blir fortiden endimensjonal, vi kommer ikke nærmere den og blir ikke stort klokere. Mennesker og samfunn er produkter av sin tid og tidene skifter stadig. Det som gjør det meningsfullt å studere historie er mulighetene det gir til å se på hvordan samfunn utvikler seg gjennom konstante prosesser. Historien handler om hvordan sivilisasjoner er på en stadig kurs. Historiens gang er sluttsummen av personlige initiativ, strukturelle forhold og politisk vilje. Underveis blir handlingsvalg gjort som fører til bestemte utfall og nye begivenhetsrekker, men det finnes gjerne også et utvalg andre handlingsvalg som under gitte betingelser lett kunne ha blitt tatt og da ville historien ha tatt en annen kurs. Det er i grunnen ikke slik at historiens viktige hendelser har vært uunngåelige. Et studium av forløpene til de to verdenskrigene vil forhåpentligvis også gi innsikt i det. Den andre verdenskrig skjedde som en fortsettelse av den første, på grunn av revansjisme, men fikk enda mer ødeleggende konsekvenser for enkeltland spesielt og verden generelt enn forløperen. Det er tidenes største krig og ved å studere den andre verdenskrig vil du, for eksempel, få klart for deg hvordan krigen satte sitt varige merke på etterkrigstidens Europa og hvordan epokegjørende hendelser utgjør en større helhet.