I sitt doktorgradsprosjekt ved UiT Norges arktiske universitet har Kurt Henrik Dalmo kartlagt hvordan felttoget ved Narvik har blitt studert og fremstilt innen den sammensatte sjangeren militærhistorie.

TODELT STUDIE
Dalmos studie er todelt. Den er på den ene siden en kildebasert historisk rekonstruksjon av utvalgte sider ved felttoget, og på den andre en gjennomgang av litteraturens skildringer og analyser av de samme temaene.

– De store linjene i beskrivelsene av krigen i Nord-Norge i 1940 er det vesentlig enighet om, sier han. – Den overordnede fremstillingen har for det meste vært uforandret helt siden krigens slutt.

Krigsoperasjonene ved Narvik har vært skrevet om både i Norge og internasjonalt av faghistorikere, fagmilitære og det Dalmo kaller krigsdokumentarister – de som ikke har militær eller vitenskapelig bakgrunn, men likevel har stått for brorparten av bøkene.

Konklusjonen hans er at de ulike forfatterne har tilført viktige nyanser som utfyller ulike overordnede perspektiver på felttoget. Samtidig har han funnet både gjennomgående misforståelser og oversette sider ved operasjonene.

DET STRATEGISKE BILDET
– Det er en utbredt enighet om at Narviks strategiske betydning var betinget av gitte omstendigheter, forteller Dalmo.

Den ettertraktede svenske jernmalmen som ble skipet ut fra Narvik via Ofotbanen, gjorde at den nordnorske byen ble strategisk interessant for de europeiske stormaktene etter krigsutbruddet i september 1939. For tyskerne var leveransene spesielt viktige for krigsindustriens produksjon av våpen og ammunisjon.

For de vestallierte Storbritannia og Frankrike forsvant noe av interessen for byen allerede i mars 1940 da Vinterkrigen i Finland ble avsluttet og ikke lenger kunne brukes som påskudd for å gå i land i Narvik og i praksis okkupere Ofotbanen.

Å komme finnene til unnsetning skulle være dekkforklaringen for å få kontroll over de svenske gruvene, men planen falt bort ved fredsslutningen mellom Finland og Sovjetunionen.

Usikkerhet om kontrollen over den norske skipsleden var det som likevel til slutt dro Norge inn i verdenskrigen i april. Hitler var blitt alvorlig bekymret for britenes hensikter i Norge.

ANGREPET
– Narvik ble pekt ut som et av de tyske landgangsstedene selv om planleggerne visste at avdelingen ville være utsatt så langt unna både resten av invasjonsstyrken og forsyningene fra Tyskland, sier Dalmo.

Og nettopp den bekymringen slo til. I to voldsomme sjøslag i Ofotfjorden mellom den tyske og britiske marinen 10. og 13. april ble samtlige av de tyske krigsskipene senket. Narvik-gruppen ble isolert og etter hvert innringet av norske og allierte styrker både til sjøs og på land.

Deretter fulgte flere uker med strid, både i fjellene nord for byen, hvor norske avdelinger kjempet sammen med franske styrker, og sør for Narvik, hvor britiske, franske og polske tropper deltok.

EN SYMBOLSK GJENEROBRING
– Etter det tyske angrepet på Frankrike fra 10. mai, ble Narvik likevel av sekundær strategisk interesse, særlig for de allierte, men også for tyskerne, sier Dalmo.

For Nazi-Tyskland betydde suksessen på kontinentet at landet skaffet seg tilgang på rike jernmalmforekomster som kunne erstatte deler av de svenske leveransene. Samtidig fikk de allierte bruk for sine styrker andre steder enn i Nord-Norge.

Gjenerobringen av Narvik fra tyskerne 28. mai ble derfor en mer eller mindre symbolsk hendelse, som kamuflerte den påfølgende retretten. De allierte trakk seg umiddelbart ut og nordmennene ble stående alene i en krig de ikke kunne vinne på egen hånd.

10. juni kapitulerte de gjenværende norske styrkene og Tyskland hadde fullført sin okkupasjon av Norge.

NASJONALE BRILLER
– Dette var en fem-nasjoners krig, påpeker Dalmo. – Tyske, norske, britiske, franske og polske styrker var med i kampene rundt Narvik fra midten av april til begynnelsen av juni.

Han mener likevel at litteraturen ofte ser felttoget kun gjennom egne nasjonale briller.

– Hver nasjons historikere er naturlig nok mest opptatt av egne styrkers innsats. Den til dels nasjonssentrerte måten å skrive på kan føre til at vi mister oversikten over helheten og kompleksiteten i operasjonene, sier Dalmo. – Det gjelder også store deler av den norske litteraturen.

En konsekvens av dette mener han er den gjentakende misforståelsen at britene kom til Norge for å hjelpe nordmennene.

– Realiteten var at støtte til Norge stod lavt på de alliertes prioriteringsliste. De kom til Norge i april med sine egne strategiske målsettinger, som primært var å stanse eksporten av jernmalm til Tyskland gjennom å holde Narvik isolert.

SVERIGE OG SOVJETUNIONEN FALT UTENFOR
Flere andre aspekter ser også ut til å ha falt utenfor de strategiske vurderingene i litteraturen, ifølge Dalmo.

– Det svenske perspektivet er et godt eksempel. Sverige hadde interesser i å fortsatt trygt kunne eksportere den svenske jernmalmen ut fra Narvik, sier han.

Tradisjonelt er det den tyske transitten av personell og utstyr gjennom Sverige som er vektlagt, men Dalmo viser i sin avhandling at også nordmenn foretok organiserte transporter gjennom det nøytrale nabolandet for å melde seg til tjeneste i Nord-Norge.

–Videre beskriver svenske rapporter at nordmennene innledningsvis fikk mer støtte enn det som fremkommer i norske rapporter og i litteraturen, forteller han, og fortsetter:

– Sovjetunionens potensielle interesse for nye marinebaser lenger vest er et annet aspekt som ofte er utelatt. Sovjet var den eneste av stormaktene som allerede før krigsutbruddet i 1939 fulgte med på Skandinavia.

Det fantes en utbredt frykt på norsk side at Sovjetunionen skulle utnytte situasjonen etter det overraskende tyske angrepet på Norge og dele Skandinavia med Tyskland slik de hadde gjort med Polen høsten før.

Dalmo mener dette viser hvordan det fortsatt er mulig å stille nye spørsmål til den allerede etablerte fremstillingen: – Hva var for eksempel de svenske, eller sovjetiske, myndighetenes fortløpende vurdering av felttoget? foreslår han.

"– Det er fortsatt mulig å stille nye spørsmål"

DE MILITÆRE OPERASJONENE
Forløpet av selve stridshandlingene som foregikk i Nord-Norge, hersker det stort sett konsensus om, ifølge historikeren.

– Utfordringen her er at flere forfattere trekker overordnede konklusjoner om felttoget basert på beskrivelser av enkelte militære avdelinger eller hendelser, sier Dalmo.

– For å få en dypere forståelse av Narvik-felttoget er det, som et minimum, nødvendig å sette det inn i en bredere nordnorsk kontekst.

Han trekker frem det mislykkede målet om å stanse den tyske framrykningen fra sør gjennom Nordland som et ofte glemt moment.

– Salten og Helgeland ble aldri tilstrekkelig prioritert, og det fikk konsekvenser for felttoget i nord som helhet, sier Dalmo.

VURDERINGEN AV STYRKENE
På ett område mener Dalmo han har identifisert større tendens til diskusjoner i litteraturen. Det gjelder vurderingen av de militære troppenes antall og kvalitet og styrkeforholdet mellom partene.

– Her er det fremdeles et omfattende kildemateriale som må gjennomgås for å få på plass alle detaljer, sier Dalmo. – Man må også huske på at på koalisjonens side var det store utfordringer for kommandostrukturen. Det gjaldt både mellom enkelte nasjoners forsvarsgrener og mellom enkelte av nasjonene.

Også offiserenes og kommandantenes rolle og betydning er omdebatterte. Et ofte omtalt tema i forbindelse med felttoget er forholdet mellom de norske generalene Otto Ruge og Carl Gustav Fleischer, henholdsvis øverstkommanderende for den norske hæren og øverstkommanderende for divisjonen som kjempet i Nord-Norge.

– Dette har vært og er fortsatt omdiskutert i norsk litteratur og det kan virke som om det ofte er følelser som styrer debatten, sier Dalmo.

DE SIVILES HISTORIE
Innen den tradisjonelle militærhistoriske sjangeren får de sivile sjelden stor plass. Den oppløftende norske militære innsatsen ved Narvik var likevel helt avhengig av støtte fra sivilsamfunnet.

– Det gjaldt transport – spesielt til sjøs, men også på land, omlegging av industri for produksjon av utstyr som kamuflasjedrakter, ovner og hermetikk samt sanitetsberedskap, sier Dalmo.

Befolkningen ble også hardt rammet under kampene, og byer og tettsteder ble utsatt for bombeangrep hvor både sivile og militære ble drept.

– Alle ledd, ikke bare de militære, gjorde en krigsviktig innsats. Selv i samtiden ble krigen i Norge kalt en folkets krig, sier Dalmo.

– I sum fremstår hendelsene i Nord-Norge som et miniatyrbilde av total krig, der hele samfunnet er involvert. Og det er ennå mye å forske på, både på de ulike nivåene og det store bildet, konkluderer Kurt Henrik Dalmo.