Under andre verdenskrig sendte nazistene over en halv million tsjekkere til tvangsarbeid i Tyskland og de okkuperte områdene. Minst 1360 av dem, trolig langt flere, kom til Norge. Mange år etter krigen kom tsjekkerne sammen igjen for å minnes det de hadde opplevd. De kalte seg for «Noráci».

Fram til nå har deres historie vært nesten helt ukjent.

Et møte mellom nasjonale erfaringer

Nylig har historikere ved NTNU, i samarbeid med forskere fra Karlsuniversitetet og Vitenskapsakademiet i Praha, kartlagt de tsjekkiske tvangsarbeidernes erfaringer. Kilder fra tyske okkupasjonsinstitusjoner i Norge og en omfattende innsamling av private minner i Tsjekkia har vært de sentrale komponentene i prosjektet. Arbeidet har blant annet resultert i en nettside og en utstilling samt flere forsknings- og formidlingsartikler.

– Resultatene vi i fellesskap kan presentere, viser fram tvangsarbeidernes egne fortellinger. sier den tsjekkiske prosjektkoordinatoren Vendula V. Hingarová ved Institutt for skandinaviske studier ved Karlsuniversitetet.

Materialet er både fra arkiver, utdrag fra dagbøker og memoarer i tillegg til intervjuer med etterkommere.

– Dette har vært en unik mulighet til å studere hvordan minnene om tvangsarbeidet i Norge ble skapt og forvaltet i etterkrigstidens Tsjekkoslovakia og Tsjekkia, sier professor Hans Otto Frøland ved NTNU.

– Samarbeidet er med på å utvikle et nytt transnasjonalt perspektiv på andre verdenskrig og dens minnehistorie, legger han til.

Sendt nordover

Tsjekkoslovakia ble før verdenskrigen oppdelt ved Hitlers annektering av Sudetenland-området høsten 1938, og deretter okkupasjonen noen måneder senere da resten av regionene Böhmen og Mähren ble et tysk protektorat. Den slovakiske delen erklærte seg uavhengig etter tysk press og på tysk nåde.

Nazi-Tyskland utskrev store antall tvangsarbeidere fra innlemmede og kontrollerte territorier i Europa. Det var et enormt behov for arbeidskraft i den tyske krigsøkonomien, også i de okkuperte områdene. I begynnelsen var regimets rekruttering av tsjekkiske arbeidere «frivillig». Våren 1942 kom imidlertid nye lover. De åpnet for at myndighetene kunne mobilisere titusenvis av tsjekkere fra protektoratet.

Omtrent samtidig, 13. mai 1942, utstedte Hitler sin Viking-ordre om massiv utbygging av forsvarsverk og infrastruktur i Norge. Den halvmilitære ingeniørorganisasjonen OT (Organisation Todt) satte i gang med å anlegge kystfort, ubåtbunkere, jernbane og veier.

– Vår tidligere forskning på Organisation Todt i Norge har vist at det var Viking-programmet som brakte det store antallet utenlandske sivile tvangsarbeidere og krigsfanger til landet, sier Frøland. OT manglet fagarbeidere, noe tsjekkerne gjerne var.

Organisation Todts kartoteker viser at rundt 1360 tsjekkiske tvangsarbeidere kom til Norge. De ankom i puljer, og flertallet i siste kvartal av 1942.

Til store deler av landet

Trondheim var hovedtransittpunkt, og mange tsjekkere ble igjen der for å jobbe på det store ubåtanlegget Dora.

Den 20 år gamle Jan Šefl var én av en pulje på 313 tsjekkere, som gikk i land i byen 7. desember. Entreprenørfirmaet som OT utpekte ham til å arbeide for, hadde ansvaret for mudringsarbeidet i Nyhavna. Šefl og syv andre ble daglig plassert i en forseglet metallkasse på 10x12 meter, som ble senket over tyve meter ned til havbunnen og tilført trykkluft for å utjevne vanntrykket. Der lastet arbeiderne bunnmasse over i store containere.

Over 1000 tsjekkere fortsatte sitt norgesopphold andre steder. De havnet langs hele kysten fra Åndalsnes og nordover, noen helt opp til finsk territorium i Petsamo, i krigssonen ved Murmansk-fronten.

Rundt to hundre tsjekkere ble i 1943 sendt fra Trondheim til Narvik med skipet Rigel. En av de som var om bord beskrev det senere slik: «Turen nordover med båt varte lengre enn vi hadde forventet, og med uvær og storm ble vi sjøsyke. Ettersom vi passerte gjennom minebelter skulle vi alle ha fått redningsvester, men bare noen få fikk. Verre var matmangelen og sulten. Ikke en gang vakre øyer og fjorder kunne stille hungeren».

Behandlingen

– Til tross for at det eksisterte sentrale regler for ernæring, viser dokumenter at tsjekkerne og de øvrige utenlandske arbeiderne gjentatte ganger måtte klage til den tyske okkupasjonsmakten over utilstrekkelig matforsyning, forteller Hingarová.

Sett under ett var behandlingen av tsjekkerne likevel bra. Innenfor OT-systemet skulle tsjekkere fra protektoratet behandles som rikstyskere.

– Betingelsene kom etter hvert på linje med andre tyskere, nordmenn, dansker og nederlendere, forteller historiker Gunnar D. Hatlehol, som har vært en sentral deltaker i forskningsprosjektet.

Han har også tidligere studert de tsjekkiske tvangsarbeiderne i sin doktoravhandling fra 2015.

– De hadde noenlunde grei lønn, og beretningene vitner om at pengene nådde hjem til familien i protektoratet som avtalt.

Også ferierettighetene ser ut til å ha blitt opprettholdt, sier Hatlehol. – Det var heller ingen utbredt frykt forbundet med tvangsutskrivingen og oppholdet i Norge. Det kan se ut som at tvangsarbeidet ble oppfattet i retning av tvungen militærtjeneste.

De tsjekkiske tvangsarbeiderne hadde faste rutiner. Arbeidsdagen var på tolv timer og de hadde fri én søndag i måneden. På fritiden opprettholdt tsjekkerne samholdet, noe som hjalp dem til å holde ut. Utenom arbeidstiden kunne de dessuten bevege seg fritt i nærmiljøet, og mange hadde god kontakt med lokalbefolkningen.

Frøland forteller at tsjekkerne også hadde lov til å bære kamera.

– Det har etterlatt et unikt bildemateriale som kaster lys både over fritiden og frihetene deres. Dette skal vi nå se nærmere på, sier han.

Ikke de eneste tsjekkerne i Norge

I 1944 overførte det tyske regimet flere hundre tsjekkiske tvangsarbeidere tilbake til kontinentet for å jobbe der. Noen tsjekkere klarte å flykte til Sverige, mens andre aldri dukket opp igjen etter å ha blitt innvilget feriereiser til hjemtraktene.

Resten av de tsjekkiske tvangsarbeiderne tilbrakte rundt to og et halvt år i Norge. Ved krigens slutt ble de plassert sammen med andre utenlandske borgere i Norge i ulike oppsamlingsleirer. De hadde status som «displaced persons». De siste tsjekkerne var hjemme igjen i november 1945.

– Nøyaktig hvor mange tsjekkere som var i Norge under krigen, er usikkert, påpeker Hatlehol. – Noen kunne være registrert under feil nasjonalitet. Det finnes også eksempler på personer som vi i dag vet var på tvangsarbeid i Norge, men som det ikke finnes spor av i arkivene. Ikke minst viser repatrieringslistene at det totale antallet antakelig var betydelig høyere enn de 1360 registrert av OT.

– Dette er tall vi fremdeles jobber med få større klarhet i, sier Hingarová.

Bevarte minner

Ifølge den tsjekkiske forskningsgruppa holdt de tidligere tvangsarbeiderne lenge minnene om det de hadde opplevd for seg selv eller innenfor familien. Først mange år senere begynte de å skrive om det de hadde vært gjennom og oppsøkte hverandre på nytt.

– I 1960-årene begynte de å organisere sammenkomster og kalle seg for «Noráci», sier Zdenko Maršálek ved Institutt for samtidshistorie ved det tsjekkiske Vitenskapsakademiet.

– Uttrykket «Noráci» kan ikke direkte oversettes, men spiller på ordet nordmann og betyr «en fra Norge», sier Hingarová. Maršálek forteller at et er spesielt én ting som går igjen i det de tidligere tvangsarbeiderne snakket om og skrev ned i ettertid.

– Det er det vennskapelige forholdet til nordmennene de møtte. Det viser seg at flere hadde opprettholdt kontakten med norske venner etter krigen, sier han.

– Flere av tsjekkerne fant seg også kone i Norge, som ble med hjem til Tsjekkoslovakia etter krigen, legger Hingarová til.

Tsjekkernes samhold fra oppholdet i Norge varte livet ut. Ved den siste sammenkomsten i 2005 hadde samtlige gjenlevende passert 80 år.

For noen få år siden kom forskerne i Praha i kontakt med etterkommerne deres.

– Vårt samarbeid med Noráci-mennenes familier har tilført forskningen på temaet en ny dimensjon, understreker Hingarová. – Foruten tilgang til unikt materiale i familienes eie, ble det mulig å observere hva tvangsarbeidet i Norge og krigen generelt overlot av minner og fortellinger til én eller flere generasjoner.

Det nyskapende forskningssamarbeidet mellom de tsjekkiske og norske historikerne har vært med på å åpne enda et nytt kapittel av krigshistorien for ettertiden.