I dagene før Nazi-Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 pågrep det tyske sikkerhetspolitiet rundt hundre personer fra den nordnorske arbeiderbevegelsen.

Potensielle fiender av Det tredje riket skulle sikres i oppmarsjområdet til Østfrontens nordligste frontavsnitt – framstøtet fra Øst-Finnmark mot det nord-sovjetiske knutepunktet Murmansk.

– Frykten for sovjetiske kontakter lå bak massearrestasjonen av sosialister, kommunister og fagforeningsfolk fra hele landsdelen, sier historiker Fredrik Fagertun ved UiT Norges arktiske universitet.

– Det er derimot vanskelig å se at de fåtallige nordnorske jødene skulle utgjøre noen sikkerhetsmessig trussel, sier han. – De engasjerte seg sjelden politisk og var ellers såpass overvåket at de neppe utgjorde noen risiko for de kommende tyske krigsoperasjonene.

FØRSTE STØRRE AKSJON MOT JØDENE I NORGE
Fagertun mener forklaringen på arrestasjonen av jødene 18. juni 1941 ligger i den generelle nazistiske mistanken om aktive jødiske konspirasjoner.

– I dette verdensbildet truet jødene det tyske folkefellesskapet og Nazi-Tysklands planer for Europa og verden. Det var med andre ord en overordnet tysk forståelse av jøder som trussel, som førte disse mennene i fangeleir på dette tidspunktet. Kanskje var det også ment som en advarsel.

Fram til dette tidspunktet av krigen hadde okkupasjonsregimet kun utsatt jødene i Norge for sporadisk trakassering. De fikk radioene sine inndratt allerede i mai 1940, og det ble foretatt kartlegging av jødiske forretninger, men det første året var tyskerne opptatt av ikke å utsette jødene i landet for overdrevet og åpenlys diskriminering.

Fram «til våren 1941 er eksemplene på ytterligere forføyninger og alvorlig overlast få», skrev Oskar Mendelsohn i sitt verk Jødenes historie i Norge.

VILKÅRLIG ARRESTASJON
Enkelte arrestasjoner av jøder forekom likevel over hele landet også før juni 1941. 19. oktober 1940 pågrep tyskerne handelsmannen Selik Sakolsky i Tromsø etter at han protesterte mot en bot han hadde fått. Han slapp mørbanket ut igjen en drøy måned senere, men ble rammet på nytt av 18. juni-aksjonen året etter.

Etter det britiske raidet på Lofoten 4. mars 1941, var det også jøder blant de nærmere hundre innbyggerne i Svolvær som ble arrestert og internert som Terbovens represalie.

I Mosjøen på Helgeland ble tre jøder pågrepet i begynnelsen av juni for å ha «forbrutt seg mot rasjoneringsbestemmelsene».

– Det virker ikke som tyskerne valgte ut noen spesielle jøder i forkant av 18. juni-arrestasjonene, sier Fagertun. – Sikkerhetspolitiet tok de som var mest tilgjengelig, og da ble det de mest kjente mannlige jødene i Tromsø og Narvik. Isak Shotland i Harstad ble ikke tatt, heller ikke andre som bodde i Finnmark eller sør i Nordland.

Ett unntak var Meyer Dvoretsky fra Brønnøysund. Han hadde kommet seg til Finland allerede i 1940, men finnene ville bli kvitt ham og overlot Dvoretsky i hendene på tysk Sipo i Kirkenes i midten av juni 1941. Derfra ble han transportert til Sydspissen. Han ble dermed den fjortende jøden i leiren.

HERJET MED JØDENE
De fleste av arbeiderbevegelsens folk slapp ut ganske kort tid etter at Operasjon Barbarossa, den tyske invasjonen av Sovjetunionen, var i gang, og hemmeligholdelse rundt tyske troppeforflytninger og militær trafikk i nord ikke lenger var nødvendig eller mulig.

Noen med mer kjente samfunnsroller satt likevel inne i lengre tid. Nordlys-redaktøren Ingvald Jaklin var én av dem. Han fortalte senere om behandlingen av jødene på Sydspissen: «Minst et par ganger i løpet av natta ble vi vekket av at en bande raste gjennom korridorer og herjet inne i jødecellene».

Av de 14 jødene som satt fengslet i Tromsø, slapp 11 av dem aldri ut av fangenskapet. De ble sittende til de høsten 1942 ble deportert ut av landet, og døde i tyske konsentrasjonsleirer.

SLUPPET FRI OG TATT PÅ NYTT
To av de jødiske 18. juni-arrestantene ble løslatt i juli 1941. Den ene var legen Oscar Bernstein, som fikk dra til Narvik under forutsetning av at han tok opp praksis ved sykehuset og mot daglig meldeplikt.

Den andre var 19 år gamle Wulf Fischer.
– Hans unge alder og at familien hadde bruk for ham på hjemgården i Skjomen ved Narvik, der Wulf hadde ansvaret for driften, kan ha vært årsaken til at han slapp fri, sier Fagertun.

Men Wulf Fischer led likevel samme skjebne som sin far, lillebror og onkel. De ble alle deportert høsten 1942, og mistet livet i Auschwitz.

Oscar Bernstein overlevde krigen, som den eneste av 18. juni-fangene. Han ble sammen med sin kone Sara berget over grensen til Sverige av motstandsfolk i Narvik i mars 1943.

IKKE ROM FOR PROTESTER
De siste årenes debatt om Holocaust har dreid mye rundt spørsmålet om det norske samfunnets reaksjoner på behandlingen av jødene.

– Noen var selvsagt bekymret for tyskernes politikk mot jødene, i Tromsø og Narvik var jødene og deres forretninger en del av bybildet. Mange må vel ha fått en følelse av at de var utsatt på en helt annen måte enn andre nordmenn, sier Fagertun.

Arrestasjonene i juni 1941 førte imidlertid ikke til oppstyr eller protester mot okkupantens framgangsmåter.

– Dette må selvfølgelig forstås i sammenheng med at det ikke var rom for åpen protest i Norge i 1941, og slett ikke når det gjaldt jøder, sier Fagertun. – Men få kunne forestille seg den alvorlige faren jødene var i, også etter 18. juni 1941.

SAKOLSKY-FAMILIEN
Familien til den to ganger arresterte Selik Sakolsky i Tromsø fikk i august 1941 et kort glimt av ham da han sammen med andre fanger satt på planet av en lastebil som kjørte gjennom byen.

1. oktober fikk de snakke med ham et lite øyeblikk. Dagen etter tok hans yngste datter Ruth, født sommeren 1940, sine aller første famlende skritt. Hennes mor Rebekka skrev: «Bare synd at ikke pappa får være hjemme og følge med i utviklingen nå som hun er i sin deiligste alder».

25. november 1942 ble også Ruth og Rebekka arrestert. I mars 1943 døde de i gasskamrene i Auschwitz, fire måneder etter at Selik møtte samme skjebne på samme sted.

Litteratur

Henrik Broberg, Da byen ble stille (2014)
Bjarte Bruland, Holocaust i Norge (2017)
Oskar Mendelsohn, Jødenes historie i Norge (utgave fra 2019)