Hva var bakgrunnen for den sovjetiske framrykkingen over grensen til Norge i oktober 1944 og den nesten ett år lange tilstedeværelsen av tropper i Øst-Finnmark fram til september 1945?

Det spørsmålet har historiker Sven G. Holtsmark stilt i sin todelte artikkel «Improvised Liberation» om den såkalte Petsamo–Kirkenes-operasjonen.

Sovjetiske styrker angrep og forfulgte de tyske soldatene som trakk seg tilbake fra Murmansk-fronten høsten 1944. Offensiven endte med at Den røde armé tok kontroll over området fram til Tana-elven. Styrkene ble stående på norsk jord også i flere måneder etter at fienden Nazi-Tyskland kapitulerte i mai 1945.

Frislipp av sovjetiske dokumenter
Var beslutningen om å forfølge tyske tropper over grensen kalkulert – for å berede grunnen for sovjetisk militært nærvær i Norge eller skape pressmiddel for politisk innflytelse?

– Nei, er Holtsmarks konklusjon.

Han mener at å gå inn i Norge ikke var del av en langsiktig sovjetisk politisk strategi, men var noe som militærtaktisk tvang seg fram da det opprinnelige målet – å omringe og ødelegge den tilbaketrekkende tyske hæren på sovjetisk territorium – mislyktes.

Basert på blant annet frigjorte primærkilder fra Den røde armé har han studert både det strategiske bildet og utviklingen i de militære operasjonene gjennom det aktuelle tidsrommet.

– Selv om det fortsatt er noen åpenbare hull i kildematerialet, er det vi har nok til å være ganske sikre på at frigjøringen av Øst-Finnmark ikke var planlagt, mener Holtsmark.

Blant dokumentene som nå er tilgjengelige, er stridsdagbøker, direktiver og ordrer – fra øverste hold i Moskva og ned til frontavdelingene i den sovjetiske hæren. Blant disse er stabskart som viser planleggingen av de sovjetiske angrepene og hvordan de faktisk utspilte seg.

Sovjetunionen lite interessert i Norge
Før andre verdenskrig var Nordkalotten en perifer del av sovjetisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, slik det hadde vært siden tsartiden.

Dette endret seg i juni 1941 da tyske tropper tok den finske korridoren i Petsamo og deretter angrep videre mot Murmansk. Offensiven stoppet imidlertid tidlig opp og frontlinjen frøs fast i tre år.

Finland gikk inn som med-krigførende på tysk side og okkuperte betydelige områder i sovjetisk Karelen.

I diskusjoner mellom de allierte stormaktene var Stalin gjennomgående direkte og åpen overfor britene og amerikanerne om sine mål og krav for etterkrigs-Europa. Finland var en naturlig del av en sovjetisk innflytelsessfære, men Moskva signaliserte tidlig at landet ville kunne få beholde sin selvstendighet og styresett.

Norge fremstod derimot ikke som del av sovjetiske territorielle eller politiske ambisjoner, og var heller ikke særlig langt opp på utenriksminister Molotovs agenda.

– Så langt som man kan se av foreliggende kildemateriale, fra både sovjetisk, britisk og amerikansk side, var Norge i hvert fall fram til 1944 ikke ansett som en del av sovjetisk sikkerhetstenkning, forklarer Holtsmark.

Sovjeterne var riktig nok interessert i en felles grense mot Norge, men dette var på grunn av intensjonen med å få Petsamo-regionen tilbake fra Finland. Området inneholdt store industrielle verdier, og Stalin ønsket ikke lenger finsk adgang til Nordishavet.

Norsk uro over Moskvas hensikter
Tidlig i 1944 begynte de sovjetiske forberedelsene for offensive operasjoner mot tyskerne i nord. De var basert på at Finland ville trekke seg fra krigen. Det ble utarbeidet flere planer, uten at Norge i det hele tatt ble omtalt.

I en helt annen sammenheng, nemlig i utredningene om ulike scenarioer for avvæpning av tyske tropper i ulike deler av Europa, var Norge på et tidspunkt nevnt.

– Da utredningen gikk videre til Stalin, hadde avsnittene om Norge falt ut. Trolig var forklaringen at det simpelthen ikke var behov for å si noe om situasjonen i Norge – landet ble tatt for å ligge utenfor det sovjetiske interesseområdet, forteller Holtsmark.

Da Sovjetunionen i mai signerte en avtale med Norge om eventualiteter ved nettopp en frigjøring av norske områder, var det etter initiativ fra norske eksilmyndigheter, som var usikre på sovjetiske hensikter. Lignende avtaler ble også signet med amerikanerne og britene.

– Avtalen sier ingenting om Sovjetunionens tanker om Norge på dette tidspunktet, påpeker Holtsmark.

Stalins nei
I juni åpnet Den røde armé to massive offensiver mot de finske styrkene på Karelske neset og i Sør-Karelen og tvang dem på defensiven. Finnene aksepterte i starten av september sovjetiske betingelser for et ildopphør. Finnene skulle ifølge overenskomsten selv kaste ut eller internere de store tyske styrkene som befant seg i Nord-Finland.

Allerede i starten av august hadde den sovjetiske frontkommandanten Kirill A. Meretskov lagt fram en idé for å knuse de tyske styrkene i Nord-Finland og potensielt tappe Wehrmacht for hele 200 000 mann. Men Stalin sa nei. Av langsiktige storpolitiske hensyn var det viktigere å følge opp signalet om å inngå en avtale med finnene. I det store bildet var Norden i tillegg et sideteater i kampen mot Hitler-Tyskland og Meretskovs plan ville legge beslag på for store ressurser.

19. september ble en formell våpenhvile mellom Finland og Sovjetunionen undertegnet. Avtalen slo fast at Petsamo ble sovjetisk territorium. Tyskerne hadde samtidig fått fart på tilbaketrekningen i retning Norge, men Hitler så ut til å ville holde på Petsamo med betydelige ressurser. Det åpnet for en knusende sovjetisk seier i nord.

Målet glapp – og et nytt ble satt
26. september ba den sovjetiske overkommandoen om umiddelbar planlegging av en offensiv operasjon med sikte på å renske Petsamo-regionen for tyskere. Meretskov var godt forberedt og presenterte allerede to dager senere sin plan. Et frontalangrep på tyskernes befestede stillinger på Murmansk-fronten skulle kombineres med en manøver rundt tyskernes høyre flanke og kutte retrettmulighetene mot Kirkenes.

Hele operasjonen skulle dekke et avansement på 50–60 kilometer på 10–15 dager – og den skulle stoppe ved den norske grensen.

– Ikke i noen av de tilgjengelige militære ordrene i forbindelse med operasjonen fremgår det at det var snakk om å gå inn i Norge, sier Holtsmark.

Det sovjetiske hovedmålet var å omringe og desimere den tyske hæren på eget landområde.

Til tross for suksess i den innledende fasen og at Den røde armé inntok tettstedet og havnen Petsamo 15. oktober, slo altså hovedmålet feil. Etter at offensiven startet, valgte tyskerne å evakuere alle styrker. De måtte etterlate store mengder våpen og utstyr, men fikk organisert en ordnet tilbaketrekning.

Først da Stalin innså hva som var i ferd med å skje, ga han klarsignal til å krysse grensen til Norge. Det kom så sent som 17. oktober, og ble iverksatt dagen etter.

– Det var den operasjonelle situasjonen som til slutt tilsa at det ikke lenger ga mening å ta hensyn til landegrensene, sier Holtsmark.

En kjede av hendelser
– Fortsatt intens tysk motstand gjorde det deretter nødvendig å ta kontroll over Kirkenes selv om dette heller ikke ser ut til å ha vært planlagt da sovjetiske styrker først gikk inn i Øst-Finnmark, fortsetter Holtsmark.

– Tvert imot hadde Stalin 14. oktober antydet interesse for britisk landgang i Nord-Norge for å hjelpe til med å stoppe Wehrmachts flytting av tropper fra Nordkalotten til Tyskland. Dette responderte ikke Churchill nevneverdig på, og det ble aldri noen konkrete diskusjoner om ideen, fordi fokuset lå på hovedfronten i Europa.

Den sovjetiske beslutningen om å innta Kirkenes ble tatt trolig så sent som 23. oktober. Det fant sted to dager senere, etterfulgt av utplasseringen av framskutte tropper ved Tana-elven. Finnmark var i ferd med å tømmes for tyske styrker, men slik den sovjetiske militære ledelsen så det, var faren fremdeles til stede for at de ville slå til med et motangrep.

– Heller enn å se etter en langtrekkende plan som omfatter hele Petsamo–Kirkenes-operasjonen, ser det ut til at innmarsjen i Norge, deretter erobringen av Kirkenes, og det endelige trekket ved å rykke fram til Tana-elven, var resultatet av en serie av beslutninger som startet 17. oktober med Stalins tillatelse til å forlenge de pågående stridshandlingene inn på norsk side, sier Holtsmark.

– Samtidig vet vi fra andre sovjetiske kilder at det var enkelte sivile og militære aktører som fra høsten 1944 gikk inn for en mer offensiv holdning overfor Norge, men disse ble avvist, påpeker han.

Trakk seg ut da oppdraget var fullført
At sovjetiske tropper ble stående i Øst-Finnmark fram til høsten året etter, mener Holtsmark henger klart sammen med den samtidige tilstedeværelsen av både amerikanske og britiske styrker samt et stort antall tyske krigsfanger i Norge. Sovjetunionen ønsket en avklaring på denne situasjonen, noe de fikk i løpet av sommeren 1945. Deretter trakk de seg stille ut av Øst-Finnmark og uten å stille betingelser.

Dette står i kontrast til det faktum at sovjetiske tropper så sent som i mai 1945 okkuperte den danske øya Bornholm i Østersjøen og ikke trakk seg ut før i april 1946, og da under forutsetningen av at kun danske, og ikke andre lands styrker, skulle overta kontrollen.

Den relativt kortvarige sovjetiske tilstedeværelsen i Norge har dermed en nærliggende forklaring, ifølge Holtsmark. – Det var aldri noen intensjoner på høyeste nivå i Moskva å etablere militært nærvær i Norge. Det var militærtaktiske omstendigheter som tilsa tidspunktet både for grensekryssingen og uttrekningen.

– Da de sovjetiske troppene trakk seg ut i september, hadde de rett og slett fullført oppdraget sitt, avslutter Sven G. Holtsmark.