Rundt om i landet var det stor byggeaktivitet allerede fra de første ukene av den tyske okkupasjonen, og den forble på et høyt nivå fram til den siste krigsvinteren. Gjennom hele krigstiden var det en stor forskjell mellom det tyske rikets enorme planer for Norge og landets økonomiske kapasitet til å gjennomføre dem. Norge, med sine knapt tre millioner innbyggere, hadde verken tilstrekkelig med arbeidskraft, kompetente bygg- og anleggsfirmaer eller byggematerialer til å dekke okkupantens voldsomme etterspørsel. De tyske prosjektene var tallrike og ofte svært komplekse, og det ble raskt klart at den norske bygg- og anleggsindustrien alene ikke ville være i stand til å gjøre arbeidet. Okkupanten satset derfor i økende grad på tyske bedrifter som kom til Norge med sine ingeniører og maskiner.

Oppdragsgiverne

De viktigste oppdragsgiverne for tyske bedrifter var de tre Wehrmachtsgrenene (hær, marine og flyvåpen), Rikskommissariatets tekniske avdeling (Abteilung Technik under Heinz Klein, fra og med april 1942 Hauptabteilung Technik under Willi Henne) og fra våren 1942 den tyske paramilitære byggeorganisasjonen Organisation Todt (OT). De tyske okkupantene hadde omfattende planer som først og fremst var militært motivert. Mellom 1940 og 1942 omfattet aktivitetene blant annet utbygging av flyplasser, veier og jernbanelinjer samt militære anlegg.

Våren 1942 fikk de tyske planene enda en opptrapping da OT fikk oppdraget om å gjennomføre det såkalte Wiking-programmet i Norge. Programmet omfattet bygging av en sammenhengende kystbefestning, vintersikker utbygging av riksvei 50 fra Halden til Lakselv, flyplasser, en jernbane fra Mo i Rana til Kirkenes, ubåtbunkere i Trondheim og Bergen med tørrdokker til de største skip og utbygging av lettmetallindustrien. I 1944 overtok OT også marinens og flyvåpenets byggeplasser.

Antall og praksis

Allerede mellom 1940 og 1942 var det et tosifret antall tyske bedrifter i Norge som inngikk kontrakter enten med Wehrmachts byggeavdelinger eller med det sivile Rikskommissariatet. Det store inntoget av tyske firmaer kom imidlertid i 1942 under Wiking-programmet. Man kan anslå at minst rundt 500 tyske firmaer arbeidet i Norge under andre verdenskrig. Blant dem var mange av rikets største og mest profilerte selskaper som Philipp Holzmann, Straßenbau AG, Sager & Woerner, Grün & Bilfinger, Wayss & Freytag, Siemens-Bauunion, Hermann Möller, Carl Brandt og Züblin. Mange av de mindre bedriftene, ofte håndverksbedrifter, slo seg sammen til såkalte Arbeitsgemeinschaften (arbeidssammenslutninger). Dette var ikke uvanlig praksis i bransjen og hadde den fordelen at små bedrifter kunne ta over store prosjekter som de ellers ikke kunne ha utført.

"Det store inntoget av tyske firmaer kom imidlertid i 1942 under Wiking-programmet"

Oppdragene i de okkuperte områdene var attraktive for tyske bedrifter fordi byggeaktiviteten i det tyske riket ble kraftig innstrammet under krigen. Alle prosjekter som ikke var krigsviktige ble lagt ned og byggematerialer ble rasjonert. Situasjonen skapte et strukturelt press som forklarer hvorfor bedrifter søkte om Wehrmacht- og OT-prosjekter i det okkuperte Europa. De statlige oppdragsgiverne trengte ikke å bruke direkte tvang for å mobilisere firmaene. I tillegg ble bedriftene lokket med gunstige kontrakter og store profittmuligheter, samt privilegert tilgang til (tvangs-)arbeidskraft og anleggsmaskiner.

Selvstendighet

Det tyske forvaltningsapparatet i det okkuperte Europa led av en permanent mangel på personale. Særlig i et land som Norge – langstrakt, med en utfordrende geografi og dårlig infrastruktur – var statens kontrollmuligheter begrenset. På byggeplassene rundt om i landet arbeidet de tyske firmaene derfor ofte nokså selvstendig. De ble autorisert til å styre mange aspekter av innsatsen sin selv, som for eksempel å kontrollere bokføringen til sine norske underleverandører. På den ene side klarte okkupanten gjennom dette systemet å gjennomføre flere prosjekter enn man ellers kunne ha gjort. Men samtidig var man tvunget til å stole på bedriftenes opplysninger. Ofte kunne de kreve høye priser siden staten manglet tid og personale til å kontrollere regnskapene.

Bruk av tvangsarbeidere

De tyske bedriftene spilte også en viktig rolle i tvangsarbeidsregimet. Tyske ingeniører og arbeidere jobbet som formenn og fungerte samtidig som oppsynsmenn over de utenlandske tvangsarbeiderne på anleggsplassene. Handlingsrommet for den enkelte var stort. Ansatte i tyske bygg- og anleggsfirmaer deltok i mishandlinger og krigsforbrytelser – men det finnes også tallrike historier om hjelp og medmenneskelighet.

Lønnsom forretning

Størstedelen av de tyske bedriftene forlot Norge i løpet av vinteren 1944–45. Særlig de store arbeidene på kystbefestningen var avsluttet, mens firmaene trengtes i Tyskland hvor de allierte luftangrepene skapte store skader på infrastruktur og rustningsindustriens anlegg. Noen arbeider, først og fremst på Nordlandsbanen, fortsatte imidlertid fram til krigens siste dager. På disse anleggene tapte tyske bedrifter verdifulle maskiner. Men alt i alt var innsatsen i Norge en lønnsom forretning for den tyske byggeindustrien. Det er lite grunnlag i kildene for å støtte det bildet som bedriftene forsøkte å skape i etterkrigstiden, nemlig at de hadde blitt tvunget til å arbeide i det okkuperte Europa og var blitt ofre for en slags nazistisk kommandoøkonomi.

Simon Gogls phd-avhandling "Laying the Foundations of Occupation. Organisation Todt and the German Construction Industry in Occupied Norway" gis i 2020 ut som bok på De Gruyter-forlaget i Tyskland.