Tyskland invaderte Norge om morgenen 9. april og gikk i land i flere byer langs kysten. I Narvik kom de tyske krigsskipene seg helt inn til havna, og de to norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» ble senket i løpet av få minutter. Wehrmacht tok kontroll over byen, som ble raskt overgitt av oberst Konrad Sundlo. I tillegg fikk tyskerne uhindret ta det norske militærdepotet på Elvegårdsmoen ved Bjerkvik, med utrustning til 6000 soldater.
Den britiske flotiljen på tur inn Ofotfjorden 13. april.
De to norske panserskipene "Norge" og "Eidsvold" på nøytralitetsvakt ved Narvik vinteren 1940. Bilder: Narviksenteret.
Den britiske marinen, Royal Navy, gikk til angrep, og i de to voldsomme sjøslagene i Ofotfjorden 10. og 13. april mistet tyskerne alle jagerne (hurtiggående krigsskip) som hadde deltatt i invasjonen av Narvik. De ti skipene utgjorde halvparten av tyskernes totale jagerstyrke, og var et betydelig tap for Hitlers krigsflåte. Britene mistet skipene HMS "Hardy" og HMS "Hunter" og fikk flere skadet under disse operasjonene.
Tyskerne mistet store deler av krigsflåten i sjøslagene ved Narvik.
Narvik var Operasjon Weserübungs nordligste angrepspunkt, og det nærmeste tysk-okkuperte området var Trondheim. Siden britene dominerte på sjøen, og mens norske og etter hvert britiske styrker fremdeles sto i Helgeland og Salten, ble den tyske general Eduard Dietl og hans menn i Narvik og omegn avskåret fra å motta tilstrekkelige forsterkninger og forsyninger. Etter diplomatisk press fikk garnisonen likevel tilført noe mer personell og utstyr via det svenske jernbanenettet. I mellomtiden mobiliserte den norske hæren nord for Narvik under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer. 24. april startet de felttoget for å presse tyskerne tilbake. Angrepet begynte ved fjellpartiet Lapphaugen.
Tragedien i Gratangsdalen
Etter først å ha fått tyskerne til å forlate sine fremste stillinger, endte det neste trekket med en tragedie. Norske soldater fra Infanteriregiment 12 (IR 12) ankom i løpet av offensivens første dag sørhellingen av Gratangsdalen, nær fylkesgrensen mellom Troms og Nordland, etter en lang og utmattende marsj. Kommunikasjonen med linjene bak dem sviktet og tidlig på kvelden trakk de seg ned i dalen for å søke ly i bolighusene. Om natten snek tyske styrker seg innpå nordmennene, og før klokken seks på morgenen 25. april åpnet de ild. Det oppsto raskt kaos. 34 norske soldater falt og over 60 ble hardt såret. Mennene fra IR 12 fortalte senere at fienden, som i hovedsak bestod av østerrikske bergjegere, brukte sivile nordmenn som skjold for å tvinge resten av de norske soldatene til å overgi seg.
"34 norske soldater falt og over 60 ble hardt såret"
For flere andre norske avdelinger som tidligere hadde nølt med å avfyre skudd, var hendelsene et tydelig signal om at de måtte bli mer nådeløse i kampen mot invasjonsmakten. Tyskerne, som ønsket å avansere nordover mot Bardufoss, måtte etter kort tid i stedet konsentrere seg om å holde linjen og forsvare jernbanen og grensekrysningspunktet på Bjørnfjell.
13. mai ble 178 bygninger i bygda Bjerkvik ødelagt i løpet av én time av ilden fra de britiske krigsskipene. 14 sivile nordmenn mistet livet. Narvik sentrum og bygdene rundt byen ble bombet i flere omganger og flere hundre bygninger ble totalskadet.
Fjellkrig og gjenerobring av Narvik
I Sør-Norge var kampen mot tyskerne over i begynnelsen av mai. Fjellkrigen i områdene rundt Narvik varte i en måned til. Britene kontrollerte stadig på havet, og den polske Podhale-brigaden etablerte seg med artilleri og bombekastere på Ankenes sør for byen. De norske styrkene kjempet seg stadig nærmere malmbyen, i kulde og dårlig vær, i tung snø og et nådeløst terreng, mot de langt mer erfarne bergjegerne. Mange av nordmennene hadde vært med i det frivillige Skyttervesenet, og med geværer som hadde lengre skuddvidde enn motstanderne, klarte de seg meget godt i den utmattende krigføringen mellom de forblåste fjelltoppene.
Fra 13. mai kom den store offensiven, innledet av de britiske krigsskipenes kraftige bombardement av bygda Bjerkvik, som kostet 14 sivile nordmenn livet og var nok en tragedie for lokalbefolkningen. Den franske fremmedlegionen ble satt i land og overtok raskt utstikkeren Øyjord, en halvøy rett over Rombaksfjorden fra Narvik. Den 28. mai ble Narvik gjenerobret av de allierte styrkene, bestående av to franske bataljoner, i tillegg til én norsk bataljon. Det skjedde etter en dristig og blodig overfart i små båter til Ornes utenfor byen. Tyskerne ga motstand, men måtte gi opp og rømte via sørsiden av Fagernesfjellet og innover Beisfjorden.
Britisk landgangsfartøy frakter norske og franske soldater over til Narvik-siden av Rombaksfjorden 28. mai 1940.
Kart over Narvik-området for 28. mai 1940 og den allierte gjenerobringen av byen. Norske og franske tropper tok seg over munningen til Rombaksfjorden fra utstikkeren Øyjord og til Ornes. De ble dekket av ilden fra britiske krigsskip og en polsk brigade på Ankenes sør for Narvik, som oppholdt tyske styrker også på den siden av byen.
Hitler ble med de to sjøslagene mot britene og gjenerobringen av Narvik, påført sitt første tilbakeslag i andre verdenskrig. Den allierte gevinsten ble likevel kortvarig. Tyskland hadde 10. mai angrepet Frankrike gjennom Belgia, Nederland og Luxembourg, og var på full fart mot å stenge inne de franske og utsendte britiske styrkene. De allierte hadde derfor allerede bestemt seg for å trekke sine menn ut av Norge, men den midlertidige gjenerobringen av Narvik var en viktig propagandamessig seier for å vise styrke og dekket samtidig for retretten. Som helhet var likevel det britiske felttoget i Norge en fiasko, og endte allerede 10. mai med statsminister Neville Chamberlains avgang.
Uten mulighet til å motstå den stadig forsterkede invasjonsmakten, demobiliserte de siste norske styrkene 9. juni, og over midnatt noen timer senere ble en kapitulasjonsavtale signert. Etter 62 døgn var kampen om Narvik og Norge over.
Tallene viser sivile og militære tap nord for Trondheim på begge sider under felttoget våren 1940, inkludert de som gikk ned til sjøs. Fra utstillingen til Narvik krigsmuseum.
Les mer om slaget om Narvik i intervjuet med forsker Kurt Henrik Dalmo (se nederst i saken).
General Eduard Dietl (1890–1944). Tysk general som ledet angrepet på Narvik og senere Lapplandsarmeen. Omkom i en flyulykke i 1944. Bilde: Wikimedia Commons/ Bundesarchiv.
Generalmajor Carl Gustav Fleischer (1883–1942). Norsk offiser som ledet de norske styrkene i fjellkrigen ved Narvik våren 1940. Han tok sitt eget liv senere under krigen.
Oberst Konrad Sundlo (1881–1965). Norsk offiser og NS-politiker, som huskes mest for sin overgivelse av Narvik 9. april 1940 uten motstand og en aktiv rolle i Nasjonal Samling under okkupasjonen. Sundlo ble etter krigen dømt til livsvarig tvangsarbeid og eiendomsinndragelse, men ble frikjent for forræderi under den tyske invasjonen. Han ble benådet i 1952.
Litteratur
- Narvik 1940. Bjørn Bjørnsen, 1980. Gyldendal forlag.
- 9. april. Michael Tamelander og Niklas Zetterling, 2001. Spartacus forlag.
- Byen, banen og bolaget. Narviks historie 1. Steinar Aas, 2002.
- Narvik 1940. Oddmund Joakimsen, 2010.
- Angrep ved daggry. Alf R. Jacobsen, 2012. Vega forlag.
- Bitter seier. Alf R. Jacobsen, 2013. Vega forlag.
- Anatomy of a Campaign. John Kiszely, 2017. Cambridge University Press.
- Kampen om Narvik. Asbjørn Jaklin, 2018. Gyldendal forlag.