Sommeren 1940 satt landsstyret i Norges Røde Kors i diskusjoner om hvordan organisasjonen kunne beskytte egne prinsipper og verdier i den uavklarte politiske situasjonen som hersket etter felttoget.
Først i slutten av september 1940 ble det todelte okkupasjonsstyret fastlagt. Det gjorde at Norges Røde Kors måtte forholde seg til både et mistenksomt norsk kollaborasjonsregime og en upålitelig tysk okkupasjonsmakt.
Utfordringene
Norges Røde Kors lærte i løpet av de ukene kamphandlingene sto på våren 1940 at tyskerne var brutale og uberegnelige når det gjaldt krigføring, men at de også lot seg kommunisere og forhandle med når det gjaldt tillatelser og tilgang for å gi hjelp til skadelidte. Den tyske invasjonsstyrken på sin side registrerte at de norske humanitære organisasjonene hadde stor kapasitet og effektivitet, og ikke minst hvordan det norske folket flokket seg rundt disse foreningene.
Det tyske regimet prioriterte strategiske og økonomiske mål i Norge, og de så derfor tidlig klare fordeler med å ha en selvgående humanitær sektor. Røde Kors var bare én av mange humanitære organisasjoner i Norge, men hadde en spesiell posisjon på grunn av sin internasjonale karakter – både som del av fellesskapet av ulike lands Røde Kors-foreninger, som var bundet sammen av et sett med verdier og tradisjoner og sitt kjente symbol; og Røde Kors sin tilknytning, direkte og indirekte, til Genève-konvensjonene i den internasjonale humanitærretten. Organisasjonen havnet derfor i sentrum for et maktspill om knappe ressurser og befolkningens tillit, og måtte finne en modus operandi som kunne bevare organisasjonens autonomi.
Men hvor langt gikk Norges Røde Kors i å tilpasse seg okkupasjonens maktstrukturer, målt mot organisasjonens grunnprinsipper om selvstendig, upartisk og nøytral humanitær virksomhet? Hadde Røde Kors-bevegelsens innebygde verdier tyngde nok til å binde sammen aktiviteten gjennom den totale krigens påkjenninger? Var nøytralitet overhodet et alternativ i et nazi-okkupert land?
Maktspillet
I juni 1941 innførte okkupasjonsregimet en organisasjonsforordning, og tidlig på høsten la Nasjonal Samling det koordinerende organet for organisert humanitært arbeid i Norge, Nasjonalhjelpen, under sin direkte kontroll. Men fordi den frivillige humanitære beredskapen var viktig for å sikre stabile forhold i landet, sto en tysk motvilje i veien for å gjøre det samme med de enkelte humanitære organisasjonene (unntaket var Norsk Folkehjelp, som med sin klare forankring i arbeiderbevegelsen ble nedlagt under unntakstilstanden i Oslo i september samme år).
Individuelle aktører hadde avgjørende betydning for retningen utviklingen tok. Fridtjof Heyerdahl er en helt sentral figur i denne delen av historien om Norges Røde Kors. I november 1940 ble han valgt som president i organisasjonen, på det første og siste landsmøtet som ble holdt under okkupasjonen.
Heyerdahl var halvt tysk, men oppvokst og bosatt i Oslo. Han hadde i flere tiår vært direktør i den norske grenen av det tyske Siemens-selskapet. Han var sterkt involvert som mellommann i riksrådsforhandlingene mellom tyske representanter og det norske Stortingets presidentskap sommeren 1940. Samme høst sa han også ja til å bli visepresident i det nyopprettede Deutsche Handelskammer in Norwegen. Kammeret skulle legge til rette for norsk-tyske handelsforbindelser, og kom i istand på initiativ fra rikskommissær Terboven. Under okkupasjonen var Heyerdahl også tilknyttet flere industrielle foretak tyskerne satte i gang i Norge for å understøtte krigsindustrien.
Heyerdahl kunne spille på sitt brede nettverk og sine språklige ferdigheter, og skaffet seg raskt et rykte som en uvurderlig kontakt for Norges Røde Kors opp mot det tyske regimet. Det var ikke minst viktig med tanke på en buffer mot det langt mer aggressive Nasjonal Samling. På det mest kritiske tidspunktet under hele okkupasjonen, da NS-myndighetene på nyåret 1942 gikk hardt inn for å kaste hele landsstyret og generalsekretæren, brukte han sitt vide nettverk til å berge organisasjonen ved å overtale både tyskerne og Innenriksdepartementet til å inngå et kompromiss. Begge parter godtok at NS-medlemmet Olaf Fermann, en forretningsmann Heyerdahl kjente personlig til fra tidligere, trådte inn som visepresident i Røde Kors.
Fermann befant seg i en mellomposisjon innenfor okkupasjonsregimet i Norge – han var inne med mange i den tyske delen av det, men aldri helt komfortabel, samtidig som han var et engasjert partimedlem med et ambivalent forhold til Quisling. Heyerdahl regnet med det kom til å være mulig å holde Fermann i sjakk. Det klarte han også, selv om visepresidenten i starten var nokså aggressiv i sine forslag om tilpasninger og nyordningstiltak for organisasjonen. Fermann fikk aldri implementert noen av disse i Røde Kors, og han og Heyerdahl fungerte som en asymmetrisk, men likevel funksjonell duo resten av okkupasjonen. Heyerdahl skal senere ha forklart trekket med å bringe inn Fermann som «et bitte lite onde sammenlignet med den katastrofe som ellers truet». Det var en måte tilpasse seg realitetene på.
Da det turbulente året 1942 var over, var også de brede frontene i det okkuperte Norge på mange måter fastlagt. NS sitt overordnede forsøk på nasjonalsosialistisk revolusjon hadde slått feil, og regimets fokus gikk over til enkeltsaker og å ødelegge motstandselementer.
Tilpasninger
I 1941 hadde Røde Kors, i stor grad takket være Heyerdahl, stått imot et krav fra Nasjonal Samling om å utstyre en feltambulanse for å understøtte Quislings norske Legion, som skulle til Østfronten. Organisasjonen avslo også å organisere rekruttering av norske sykepleiere til samme formål. Røde Kors klarte derimot å skaffe seg tilgang til fengslede nordmenn og sørget i perioder for hjelp til nordmenn i fangeleirer i Tyskland. Her var president Heyerdahl igjen en viktig figur, ikke minst ved at han opprettet en bakrute via Danmark for å skaffe hjelp til norske fanger da den direkte kanalen fra Norge ble stengt. Han var også sentral i å oppnå de tyske tillatelsene til innføring av varer og medisiner fra og via Sverige.
I andre sammenhenger måtte organisasjonen innse at den ikke kom til for å hjelpe. Fra august 1941 kom det de neste årene nærmere 100 000 sovjetiske krigsfanger til Norge. Ledelsen i Norges Røde Kors fikk tidlig klar beskjed om at de sovjetiske fangene var «en ren tysk affære». Her trakk okkupanten en linje det ikke var mulig å forhandle om. De sovjetiske krigsfangene forble utenfor Røde Kors sin rekkevidde.
Det samme gjaldt jødene. Også her var det stort sett kun individuell humanitær bistand som hadde håp om å nå gjennom. For organisasjonen var veien stengt. Norges Røde Kors måtte igjen tilpasse seg for ikke å havne i en tvangsbasert form for kollaborasjon og dermed risikere en kollaps i hele det humanitære systemet. Men strategien hadde sin pris.
Den daglige virksomheten
Samtidig fortsatte nordmenns hjelp til hverandre på det lokale nivået. De humanitære organisasjonene sørget for helsehjelp og ambulansetjeneste i distriktene, tok vare på tuberkuloserammede, bygde og drev sykestuer, offentlige badstuer og andre institusjoner, arrangerte skolemåltid, skolebarnsundersøkelser og spedbarnskontroller, og mye mer.
Mens de fleste andre sosiale aktiviteter og institusjoner ble nazifisert, gjort illegale eller tvunget i skjul, fortsatte de humanitære organisasjonene som åpne og lovlige møteplasser. Dette ga Røde Kors muligheten til i stor grad å riste av seg sitt gamle borgerskapsstempel. I tillegg var det slik at det i harde tider ga mening å hjelpe hverandre. Større deler av befolkningen fikk et eierskap til Røde Kors, noe som gjenspeiler seg i rekrutteringen. Medlemstallet økte med minst 30 000 fra 1941 til 1945.
Andre Røde Kors-tiltak bidro i samme retning: Opplysningskontoret formidlet kontakt mellom nordmenn hjemme og i utlandet. Norges Røde Kors var også sentral i koordinering og distribuering av varer og medisiner som ble innført fra Sverige gjennom den såkalte Donatoravtalen. Den sørget for at tusenvis av norske skoleelever fikk et varmt måltid, og bidro til at norske barn klarte seg bra gjennom krigsårene. Barnas Hus var også et viktig tiltak i flere norske byer, som ga avlastning for mange familier i en vanskelig materiell situasjon. I tillegg fortsatte hjelpekorpsene sin livreddende innsats i forbindelse med bombeangrep og ulykker.
Å holde ut og holde sammen ble sett på som en måte å bidra til den større kampen mot aksemaktene. Dette forsterket den humanitære saken. Effekten slo tydelig ut i forbindelse med tvangsevakueringen fra Nord-Troms og Finnmark i 1944. De humanitære organisasjonene stablet i løpet av kort tid på bena et komplekst system som hjalp tusenvis av mennesker med bespisning, klær, videre transport og innkvartering.
Motstand
Ett av momentene som paradoksalt nok både kompliserte og sikret balansegangen mellom Røde Kors og okkupasjonsregimet, var motstandsdimensjonen. Nasjonal Samling mente at Røde Kors ble brukt som dekke for illegal aktivitet, og truet flere ganger med sanksjoner. Og flere personer på alle nivåer i organisasjonen hadde nære forbindelser til motstandsgrupperinger. Dette gjaldt blant andre enkeltpersoner tilknyttet Opplysningskontoret og en del hjelpekorpsmedlemmer og leger.
Disse berøringspunktene mellom Røde Kors og motstandsbevegelsen eksisterte som en underforstått måte å legitimere organisasjonens selvstendighet på. At den samme selvstendigheten var avhengig av nøytralitetens troverdighet, gjorde at motstandsarbeidet ble holdt litt på avstand. Norges Røde Kors gjorde med andre ord en pragmatisk tilpasning også denne veien, på samme måte som organisasjonen i motsatt retning hadde godtatt Fermann og stengte kanaler til sovjetiske krigsfanger og jødene.
Også det tyske sikkerhetspolitiet var fullstendig klar over forbindelsene, men for dem utgjorde den sivile beredskapen Røde Kors sto for en større nytte enn hva det begrensede motstandsarbeidet utgjorde en potensiell trussel. Derfor tolererte sikkerhetspolitiet en viss form for motstand innenfor organisasjonen.
Den pragmatiske nøytraliteten
Den generelle historiografien om okkupasjonstiden har konkludert med at det norske organisasjonsvesenet sto imot NS-regimets forsøk på nyordning med at motstanden, åpen eller skjult, var for sterk til at makthaverne hadde noen reell mulighet til å oppnå sine mål. Andre sektorer havnet i en eller flere former for kollaborasjon. Kollaborasjon og motstand kunne også på noen områder eksistere side om side.
På det humanitære feltet tyder mye på at det eksisterte en tredje vei. NS mislyktes med sitt nyordningsforsøk av organisasjonen først og fremst fordi tyskerne ikke ville det. Men nøytralitet var et reelt motiv for å stå imot den samme nazifiseringen, og noe som Norges Røde Kors i stor grad lyktes med til å underbygge og bevare egen selvstendighet. Nøytraliteten var bevegelsens nøkkelelement, ikke i kraft av ufravikelighet, men i sin evne til å tilpasse seg til det den danske historikeren Barbara Zalewski har kalt «det muliges rammer» – eller det som kan sees på som et «humanitært rom», hvor normer og prinsipper, omstendigheter og tilfeldigheter og individuelle aktører spilte en rolle. Gjennom sin pragmatiske nøytralitet bidro Norges Røde Kors både til å motvirke humanitære nødsituasjoner i Norge under den tyske okkupasjonen og til at organisasjonen kom styrket ut av krigsårene.
Fridtjof Heyerdahl og Olaf W. Fermann ble begge siktet etter krigen i forbindelse med landssvikoppgjøret. For Heyerdahl gjaldt det utilbørlig økonomisk bistand til fienden, for et mindre pengebidrag til NS gjennom et styreverv i et annet selskap, mens Fermann ble tiltalt for ulike former for forræderi, deriblant at han lot seg innsette som NS sin representant i Røde Kors sitt landsstyre med sikte på nazifisering av organisasjonen. Heyerdahl slapp tiltale med eksplisitt henvisning til hans gode gjerninger som Røde Kors-president. Retten fant Fermann skyldig på punktet som gjaldt bruddet på organisasjonens nøytralitet. Motstandsaktører i organisasjonen, som også hadde brutt de samme prinsippene, ble derimot utelukkende ansett som heltemodige. Prinsipielt motstridende handlinger i det «ondes» tjeneste ble ikke godtatt, mens de som gikk i det «godes» favør, ikke ble oppfattet som problematiske, men som logiske og rasjonelle. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, lyktes Fermann mange år senere i å få omgjort punktet i dommen mot ham som gjaldt Røde Kors, og han ble i 1967 frikjent for å ha forsøkt å nazifisere organisasjonen under okkupasjonen.
Dette går tilbake til det som historikeren Eldrid Mageli treffende har kalt Røde Kors sin «moralske kraft», som vitner om Røde Kors-bevegelsens omfattende humanitære prestasjoner og status, men også de utfordringene som den samme anerkjennelsen bærer med seg den dag i dag.