De tyske troppene i Norge opplevde i lange perioder inaktivitet. Oppdraget var i hovedsak å sikre territoriet, noe som resulterte i en etter hvert «normalisert» omgang med sivilbefolkningen. Kilder beviser at tyskerne i løpet av okkupasjonens første år ble bevisst på den «blandede» etniske sammensetningen på Nordkalotten – og utfordringen det potensielt representerte for det tyske blodet –, men i hverdagslige sammenhenger var det vanskelig å avgjøre folks etniske bakgrunn.

I nord, der den langvarige fornorskningsprosessen hadde gjort deler av samiske markører uønskelige å vise fram, hadde okkupasjonsmakten ingen direkte eller automatisk måte å vite etnisiteten til alle personene de møtte. Sjøsamene levde og livnærte seg av fiskerbondekombinasjonen, som de fleste andre nordmenn, og ble ikke fulgt spesielt godt med. Det var først og fremst fjellsamene som fikk okkupantens oppmerksomhet på grunn av sin ikoniske levemåte – som reinsdyrenes herrer og som fortsatt brukte andre lett identifiserbare markører, som de tradisjonelle koftene (gákti).

"Det var først og fremst fjellsamene som fikk okkupantens oppmerksomhet på grunn av sin ikoniske levemåte –"

Samene og nazistenes raseideologi

Samene hadde ingen spesifikk plassering i nazistenes raseideologiske hierarkier, annet enn at de i utgangspunktet ble sett på som «primitive» og som avvikere fra den ariske normen. Deres nærhet til naturen, og spesielt reindriften, ble vurdert positivt, og de ble rangert over en del andre folkeslag med like trekk. Rasedefinisjoner ble likevel sjelden anvendt konsekvent av nazi-regimet, og synet på folkegrupper varierte etter hensiktene de kunne tjene.

Som Sevasti Trubeta har poengtert, var rasekategoriene som regel usammenhengende og for det meste absurde, men alltid politiske. I motsetning til synet på jøder, slavere og romfolk som «parasitter» og «undermennesker», falt flere andre minoriteter, deriblant samene, ikke inn i noen slik fastlåst kategori. Norge og Nordkalotten var også langt unna «dødsmarkene» i Øst-Europa, hvor det fanatiske nazistiske utryddelsesprogrammet ble utøvet som en «nødvendighet». De okkuperte områdene i Vest- og Nord-Europa tjente økonomiske og militærstrategiske interesser, og var ikke stedet den folkemorderiske kampen om den «ariske rasens overlevelse» stod.

At nazistenes oppfatning av samene manglet den de-humaniserende dimensjonen, tillot et «eksotisk» syn på dem. Samtidig hadde mange okkupanter et nedsettende syn, og de tilla ikke samene de sosiale evnene til å organisere seg. Dermed ble samene heller ikke betraktet som noen risiko på den måten. Det de hadde respekt for var samenes kunnskap om terreng, natur og dyrehold, både som en ressurs tyskerne kunne utnytte og noe som potensielt kunne brukes til illegal virksomhet. Begge deler fant sted.

Wehrmacht-soldatene var i varierende grad opptatt av raseideologi. Det som derimot var utbredt også i den tyske hæren, var bolsjevikfrykten, og nå befant troppene seg i hovedfiendens grenseområde. I den institusjonelle og geografiske konteksten i nord, innprentet som okkupantens styrker var av anti-kommunisme og sovjethat, eksisterte det lite rom for å behandle samene ut fra andre hensyn enn de militære. Raseaspektet hadde mindre betydning, det var krigføringen som var avgjørende – og det måtte alle tilpasse seg. Samene er stort sett fraværende i tyske kilder, noe som tyder på at okkupantens interesse for det samiske fra et raseideologisk ståsted var marginal. Selv om det fantes unntak, konsentrerte tyske offiserer seg om hele befolkningen, noe som inkluderte den samiske gruppen.

"Samene er stort sett fraværende i tyske kilder"

Gestapo

Gestapos behandling av samene var avhengig av hvordan de, som andre, oppførte seg. Den generelle mistanken til potensielle trusler inkluderte den samiske befolkningen, men et raseideologisk perspektiv ser heller ikke ut til å ha vært noe prioritert fokus for den tyske sikkerhetstjenesten i nord. Den dagligdagse relasjonen var ukomplisert, og hvis det oppstod mistanker om bolsjevisme eller anti-tysk virksomhet, slo Gestapo til uavhengig av etnisitet. Det finnes eksempler på at samer ble forfulgt, arrestert og sendt til fangeleir i Tyskland, men disse tilfellene hadde etter all sannsynlighet ikke noe med rase å gjøre, men for eksempel som straff for å lose flyktninger over grensen til Sverige (som både nordmenn og samer drev med). En av disse var Amund Johnsen, som ble sendt til Sachsenhausen. Han overlevde krigen. Om det hadde vært hans samiske etnisitet som var grunnen til arrestasjonen, ville betydelig flere samer ha blitt tatt.

Samarbeid og utnyttelse

Den stort sett «normaliserte» okkupasjonstilværelsen åpnet for et visst samarbeid mellom okkupanten og samene. I områdene med dårlige eller ikke-eksisterende veier, brukte tyskerne samiske frakttjenester med reinsdyr som erstatning for egen infrastruktur. Okkupanten ble delvis avhengig av lokale tjenester og produkter, og handel og varebytte ble en vanlig form for samhandling. Samene måtte derfor også behandles med en viss vennlighet på linje med resten av befolkningen.

Som overalt ellers hvor tyskerne regjerte, forandret de politikk og praksis hvis den militære situasjonen og lokale stemningen krevde det. Etter at tyskerne innså at Finland var i ferd med å skifte side i krigen, ble mistanken mot samene, som hadde nære forbindelser over landegrensene, mye sterkere. Holdningen til reinsdyr som ressurs hardnet også til under evakueringen fra Lappland høsten og vinteren 1944-1945 da det ikke lenger var behov for et vennskapelig forhold til samene.

Litteratur

- Knut Einar Eriksen og Terje Halvorsen, Frigjøring (1987), bind 8 i Magne Skodvin (red.), Norge i krig. Fremmedåk og frihetskamp 1940–1945. Oslo, Aschehoug.
- Sevasti Trubeta, "Gypsiness", Racial Discourse and Persecution: Balkan Roma during the Second World War, Nationalities Papers, 31:4, 2003.
- Arvid Pettersson, Fortiet fortid. Tragedien Norge aldri forstod. Tvangsevakueringen og overvintring i Nord-Troms og Finnmark 1944–1945. (2008). Gjenreisningsmuseet, Hammerfest.
- Bjørg Evjen, "Møter og holdninger mellom samer, norske nazimyndigheter og representanter for okkupasjonsmakten", i Fredrik Fagertun (red.), Krig og frigjøring i nord. (2015). Orkana Akademisk, Stamsund.
- Jukka Nyyssönnen, "The German-Austrian occupier gaze to the Sami – suspicious folk and a resource". (2019). In a world of total war: Norway 1939–1945, UiT Norges arktiske universitet.