Hvordan setter en historiker seg inn i folks oppfatning av virkeligheten for 70-80 år siden?
– Den viktigste kilden for finne ut hvordan folk opplevde verden er det vi kaller ego-dokumenter, altså dagbøker, brev eller private fotografier. De gir et innblikk i et individs personlige opplevelser, tolkninger av virkeligheten og syn på hendelser. For å forstå disse beretningene må de settes inn i en større politisk, økonomisk og sosial sammenheng. I tillegg kan aviser eller nyhetssendinger, som ukerevyer, fortelle oss hva folk fikk vite og hva de snakket om. Dessuten bør vi ikke glemme populærkulturen, altså kino, musikk, underholdningssendinger på kringkastingen og skjønnlitteratur som forteller om lengsler, engstelser og ønsker. Selvfølgelig har alle disse kildene begrensninger, og det er umulig å finne ut hva en person virkelig tenkte og følte. Men ved å analysere og sammenligne disse kildene, kan få vi et temmelig godt inntrykk av hva folk var opptatt av.

Den tyske okkupanten hadde rundt 350.000 mann stasjonert i Norge. Hvor mye vet man om disse soldatenes opplevelser og personlige erfaringer?
– Ganske mye, faktisk, selv om det finnes lite forskning om Wehrmacht i Norge. Mange Wehrmacht-soldater som var stasjonert i Norge korresponderte med familien eller vennene sine. Noen skrev til og med dagbøker hvor de berettet om sine opplevelser i Norge, kontakten med nordmenn og om naturen, som ofte har en sentral plass i fortellingene. Slike kilder finnes i en rekke tyske og østerrikske arkiver, blant annet i Deutsches Tagebucharchiv i Emmendingen, Bibliothek für Zeitgeschichte i Stutttgart og Dokumentation lebensgeschichtlicher Aufzeichnungen ved Universität Wien. To veldig interessante dagbøker finnes oversatt til norsk, skrevet av Unteroffizier Johannes Martin Hennig og leder av Reichskommissariat i Bergen og Trondheim, Heinrich Christen. De to hadde ulike roller og nokså ulike syn på krigen og sin tilstedeværelse i Norge. En annen viktig kilde er rettsdokumenter av de tyske domstolene i Norge, som inneholder mye informasjon om soldaters liv i Norge og til og med om deres forhold til nordmenn.

Okkupasjonssoldatene hadde komplekse sosiale relasjoner med de okkuperte. Hva preget forholdet mellom nordmennene og tyskerne? Og finnes det vesentlige forskjeller/likheter med andre nazi-okkuperte områder?
– Okkupasjonssoldatene ble fort en del av hverdagen. Tyskere benyttet seg av tog og buss, de handlet, besøkte kinoer, kafeer og restauranter, lå på stranden og spaserte i gatene og parkene. På mange steder var soldater innkvartert hos nordmenn, og et stort antall nordmenn jobbet for Wehrmacht eller Organisation Todt. På noen områder var det nesten umulig å ikke komme i kontakt med okkupantene. Man levde tett på hverandre og måtte forholde seg til «fienden».

– Det oppsto konflikter som kunne ta form av utskjelling, dytting eller slagsmål, vel å merke på begge sider. Samtidig utviklet det seg pragmatiske kooperasjoner i sammenheng med kjøp og/eller bytting av varer og tjenester, og til og med vennskapelige forhold. Ikke alle disse vennskapelige relasjonene hadde et seksuelt preg. Mange soldater som hadde vært innkvartert, holdt kontakt med vertsfamilien selv etter de ble forflyttet.

– Relasjoner mellom tyske okkupanter og de okkuperte var ikke så annerledes i andre europeiske områder. Selv på sovjetiske territorier, fantes det en del vennskapelige, endog intime forhold mellom tyske soldater og innbyggere, til tross for et forbud mot fraternisering med «mindreverdige» slavere. Forskjellen var at maktasymmetrien mellom okkupantene og de okkuperte var enda steilere i disse områdene på grunn av det nazistiske rasehierarkiet. Dette påvirket soldatenes opptreden mot sivilbefolkningen, som var i en mye svakere posisjon, og hadde mye mindre handlingsrom, enn de fleste nordmenn.

Du har forsket mye på krig og film, hva kan du si om krigsfilm som sjanger og fenomen?
– Vi kan grovt skille mellom to typer av krigsfilm: filmer som framstiller krigen eller noen aspekter av krigen i et positivt lys, og det vi kaller anti-krigsfilmer. Den første typen film presenterer krigen som en hendelse som samler nasjonen eller som en sjanse – spesielt for menn – for å bevise deres mot og utholdenhet. Derimot demonstrerer en anti-krigsfilm meningsløsheten ved krigen gjennom framheving av lidelser krigen skaper på begge sider av konflikten. Mens den første type krigsfilm rettferdiggjør vold mot en fiende som er ganske klisjéaktig tegnet, setter den andre spørsmålstegn ved krigens mål og oppdelingen i venn og fiende, og sender dermed et pasifistisk budskap.

– Siden sjangeren handler om grunnleggende temaer som vold, kamp, liv og død, spiller filmene på hele spektrumet av følelser hos tilskueren. I tillegg til det visuelle spiller lyden i krigsfilm en svært viktig rolle, som forklarer hvorfor krigsfilmer ofte vekker veldig sterke emosjonelle reaksjoner.

Hvilken funksjon har krigsfilmene hatt i minnet om andre verdenskrig?
– Film påvirker vårt syn på historien mye sterkere fordi den berører oss først og fremst på det emosjonelle nivå og – ved bruk av bilder, bevegelser, og lyd – skaper en illusjon av realitet, som transporterer oss tilbake til fortiden. På grunn av deres store påvirkningskraft, har politiske aktører brukt film aktivt for å fremme et budskap eller for å skape identifikasjon med staten eller nasjonen. Det gjelder spesielt historien og krigsfilmsjangeren. Krigsfilm animerer tilskueren til å identifisere seg med en gruppe, ikke med en enkeltperson. Dermed egner krigsfilmer seg særlig godt for å danne en kollektiv identitet.

– Men film gir også uttrykk for utviklinger i samfunnet. Noen ganger setter den selv forandringer i gang. Et eksempel er den amerikanske TV-serien «Holocaust», som ofte blir nevnt for å ha utløst en bred interesse for Holocaust på slutten av 1970-tallet, som inntil da stort sett hadde vært ignorert.

– Under andre verdenskrig ble mange krigsfilmer produsert for å fyre opp patriotismen og kampviljen. På midten av 1950-tallet kom det i mange land en ny bølge av krigsfilmer, som viser et tydelig preg av den kalde krigen. Amerikanske og britiske krigsfilmer om andre verdenskrig presenterte nå ofte en rakrygget tysk militær som selvfølgelig var anti-nazist – for å minne publikum om det «gode» Tyskland som nå ble tatt opp i den vestlige alliansen mot Sovjetunionen. På 1960-tallet, og spesielt på 1970-tallet, fikk vi et betydelig antall anti-krigsfilmer, som kritiserer makthavere og framhever krigens umenneskelige grusomheter. Vietnamkrigen og studentrevolusjonen spilte en viktig rolle i denne utviklingen. Men i de siste 10–15 årene har vi igjen sett en vending. En rekke nye krigsfilmer har kommet ut, både i Norge og i andre land, som framhever heroismen til enkelte soldater eller grupper, som oftest mannlige. Vi kan lure på hvorfor en slik vinkling på krigen har blitt populære igjen.

For en som kan se norsk krigshistorie litt utenfra, hva mener du fortjener mer oppmerksomhet? Og er det noe som framstår som «overdrevet» eller for tungt vektlagt?
– Historiografien er under stadig utvikling. At noen aktører eller hendelser har blitt framhevet, mens andre har blitt skjøvet til side eller blitt «glemt», er ikke tilfeldig, men stort sett et resultat av maktkonstellasjoner. Når maktkonstellasjoner i et samfunn forandrer seg, skifter også perspektiver på historien, både i historiefaget og i samfunnet som helhet. Den (mannlige) militære motstanden har lenge stått i sentrum fordi den egnet seg godt for å styrke norsk identitet. I løpet av de siste to tiårene har kvinnelige aktører, behandlingen av norske jøder og den norske økonomien blitt viet mer oppmerksomhet. Overraskende nok har relasjoner mellom nordmenn og Wehrmacht, og Wehrmachts tilstedeværelse i Norge, fått veldig lite oppmerksomhet, til tross for det store antallet soldater som var stasjonert her. Også hverdagslivet under okkupasjonen er lite forsket på, og det gjelder spesielt den mangfoldige kontakten mellom okkupanter og sivilbefolkning. Jeg anser det som særlig viktig at vi setter norsk krigshistorie i en bredere europeiske og global kontekst. Forskningen om Norge under andre verdenskrig er veldig nasjonalt orientert. Norges krigshistorie blir fortsatt stort sett studert isolert fra utviklingen i andre land, og selv internasjonale forskningsdebatter blir lite resipert. Samtidig ser andre verdenskrigs-historikere utenfor Norge norsk krigshistorie som marginal. Her trenges mer samarbeid og utveksling.

Hvorfor studere historie og spesielt den andre verdenskrig?
– Den tyske filosofen Georg Friedrich Wilhelm Hegel sa at det eneste historien lærer oss er at vi ikke lærer noe av historien. Når vi ser hvordan autoritære tendenser har blitt sterkere over hele verden, hvordan nasjonalisme øker og populister som sprer hat og rasisme, får mer og mer tilløp, så må vi gi Hegel rett. Betyr det at man burde gi avkall på å studere historie? Selvfølgelig ikke. Selv den pessimistiske Hegel tvilte ikke på nytten av historie, men på vår evne til å bruke kunnskapen på en god måte.

– Å studere historie er ikke bare nødvendig for å forstå vårt samfunn og vår plass i det, men også fordi studium av historien kan åpne en hel ny verden for oss. Vi får en bedre forståelse for menneskers tenkemåte og handlinger. Vi lærer hvordan normer og regler oppsto, forstår maktrelasjoner som ligger til grunn for disse normene og deres effekt på menneskers evne til å handle. Å studere andre verdenskrig hjelper oss til å forstå hvordan et diktatorisk regime fungerte i praksis og hvordan folk benyttet seg av handlingsrommet de hadde. Kunnskap om historien gjør oss bevisst om at vi er ikke utlevert til historien, men aktive subjekter hvis handlinger har reelle konsekvenser.