Jeg tillater meg å starte med et riss av en familieberetning som rammer inn krigen, brenningen, tvangsevakueringen og gjenreisingen av Nord-Troms og Finnmark. Dernest skal jeg forsøke å sette ettertidstolkninger av hendelsene inn i en minnehistorisk sammenheng. Ett sentralt poeng hos meg er at minnehistorien i ikke liten grad har blitt preget av myter, altså grunnfortellinger som ikke kan stå seg mot forskningsbasert dokumentasjon.

Familien jeg har valgt, er min egen, ikke fordi den står for noe enestående, tvert om, den er representativ for tusenvis av tilsvarende fortellinger. Valget er også enkelt – jeg kjenner historien. Så var jeg da også med på det hele, fra brenningen og tvangsevakueringen til gjenreisingen. Tidsvitne – fra jeg var vel ett år gammel…

Familien bodde i Tana høsten 1944, da krigstida i Øst-Finnmark gikk inn i sin sluttfase. Far hadde vært med på byggingen av Tana bru, som var vedtatt av Stortinget i 1939 som det siste store anlegget som skulle fullføre riksvei 50 sammenhengende fra Oslo til Kirkenes. Mor var kokke ved anlegget. Brua ble fullført, som Norges lengste hengebro, utført av det norske vegvesenet, samtidig som den tyske Lapplandsfronten brøt sammen. Bare dager etter åpningen ble brua sprengt av den tyske okkupasjonsmakten, natt til 6. november 1944. Den stod lenge nok til at om lag 100 000 tropper fra Lapplandsfronten sammen med krigsfanger hadde kommet seg over og videre vestover til Lyngen-avsnittet.

Familien var mor og far og to barn på fem og vel ett år.

Hitler-ordren om brenningen kom som kjent 28. oktober, og 30. oktober fikk folk i Tana beskjed om å samle seg i kommunesenteret for videre evakuering. Alt dagen etter stod store deler av bebyggelsen i Tana i flammer. Sammen med naboer flyktet familien til fjells, men ble sporet opp av en tysk hundepatrulje og ført til samlingspunktet for evakueringen, der kirka ga oppholdsrom. Bak oss hørtes drønnene fra sprengningen av broa. Jonas Lie var personlig til stede og tuklet med pistoltaska. Dersom folk var motvillige, var det bare «å skyte et par stykker, så ville nok alle komme», var beskjeden hans.

Så bar det videre på åpne lastebiler i 25 mil, over to fjelloverganger, til Billefjord i Porsanger, der to store skip ventet, Carl Arp og Adolf Binder. Vi ble plassert på Carl Arp, den i ettertid mest beryktede av alle evakueringsfartøyer. 8-900 mennesker stuet i hvert av de to lasterommene. Kålsuppe to ganger om dagen. Raskt overfylte latriner langs rekka. Dysenterien spredte seg raskt, lusplagen likeså. – Kan bilder, lukt og lyd hos en som er ett år og to måneder bli bevart i minnet, eller er alt et produkt av fortellingene? Stanken, flyalarmene, en stor og varm hånd?

Sjøreisen gikk til Narvik, der et sivilt hjelpeapparat stod klar. Vi ble hentet av en familie, som selv bodde trangt, for mat, søvn og avlusing, mens vi ventet på ny skyss videre sørover. På land i Narvik kom også døde og døende, flere av dem kjentfolk og naboer.

Så bar det videre, med skipet Stella Polaris, det første norske skip bygd som internasjonalt luksuscruiseskip, under krigen rekvirert av den tyske okkupasjonsmakt som losji-skip. For en kontrast til Carl Arp! Vi passerte Tjøtta om lag samtidig som det tyske skipet Rigel ble bombet og sank og der 2 500 omkom, de fleste var krigsfanger, den største katastrofen med hensyn til tap av menneskelig i Norge under krigen. Carl Arp ble praiet for å ta om bord sårede.

I Mosjøen gikk vi på land. Herfra bar det videre med jernbane til Trondheim, der familien sammen med mange andre evakuerte ble midlertidig innlosjert i Metodistkirken, med soveplass til ettåringen innenfor alterringen.

Siste etappe var ut fjorden til en bondegård i Stadsbygd sørvestligst på Fosenhalvøya, der familien hadde det overmåte godt gjennom høsten, vinteren og våren 1945. Det siste arbeidet familien var med på, var torvstikkinga i juni, der far brukte den kvenske metoden hjemmefra, som vakte litt oppsikt, som mer rasjonell og kraftfull enn det trønderske pusleriet. Så sa han da også at arbeidet måtte gå unna da hjemturen snart stod for tur.

Mor trivdes og ville bli lenge her sør, helst for godt. Far så utålmodig bare én vei, mot nord.

Myndighetene hadde satt 1. juni som tidligste dato for søknader om tilbakeflytting da de fant det ville vært uansvarlig å slippe flyttestrømmen siden det var mangel på omtrent alt i det brente området, og minefaren var overhengende. Peder Holt fra Vardø, London-regjeringens fremste kontakt i Finnmark og snart konstituert statsråd for gjenreisingen, presset gjennom en imøtekommende praksis i behandlingen av søknadene da han mente det ville være umulig å stanse strømmen av tilbakeflyttere, det ville kunne bli norgeshistoriens største sivile ulydighet. Dessuten mente Holt, unndratt offentlighet, at rask tilbakeflytting ville markere norsk suverenitet da det fortsatt stod sovjetiske tropper i Sør-Varanger.

"Mor trivdes og ville bli lenge her sør, helst for godt. Far så utålmodig bare én vei, mot nord."

Familien kom seg nordover, med mor som høygravid, til Tromsø med den gamle kysttraveren i hjemmeflåten Henrik Wergeland (bygd i 1883), få år etter krigen gjort til spiker, deretter med mer improvisert frakt. Henrik Wergeland var det første større skipet som fraktet evakuerte nordover. Det hadde også vært det siste sivile skipet som hentet evakuerte fra Finnmark, fra Hammerfest 31. januar 1945. (Sørøya-aksjonen kom om lag to uker seinere da fire britiske jagere hentet 500 evakuerte fra øya, til Skottland der de ble resten av krigen).

Etter en stormfull sjøreise, med en omvei like opp under Svalbard på grunn av minefaren, kom vi til Vadsø, der hele sentrum fortsatt var utbrent og utbombet og resten av byen nedslitt og overbefolket. Men i fars hjembygd en mils vei utenfor byen fantes hus for oss, nemlig mine tippoldeforeldres gamle gård som hadde vært ubebodd i lang tid. Mor tok straks i bruk den gamle vevstolen. Bare dager etter hjemkomsten fødte hun min søster Åse.

Familien min var langt fra alene; i løpet av den første sommeren og høsten hadde 40 % av de evakuerte vendt hjem, ved utgangen av 1946 90 %, et antall som langt oversteg myndighetenes forhåndsberegninger.

Til jul i 1946 flyttet vi inn i vårt nye hjem, et typehus med tegninger fra en katalog over gjenreisingshus utarbeidet av Boligdirektoratet. Mor korresponderte med familien i Stadsbygd – det var blitt vennskap for livet – og gikk inn i hjemmehusmoras tidsepoke. Far var tilbake i Tana og gjenreisingen av Tana bru; den nye stod ferdig i 1948. Fra tante Martha i Brooklyn kom det pakker, med kjoler til jentene og mor (som mor aldri turte å bruke), hvitt sukker, tørka frukt, også «sun made raisins» (uttalt bokstavelig) – og en cowboydrakt til guttungen. Tante hadde vært med Carl Arp og truffet en ung mann fra Sørlandet. De slo til på meldinger om at New York trengte innvandrere som kunne arbeide med å gjøre den nedslitte byen igjen skinnende. Samejenta fra Tana og bondesønnen fra Sørlandet ble dermed gjenreisere i storbyen «over there».

La oss så vende blikket mot minnehistorien.

Minnehistorie er blitt et særlig forskningsfelt innen flere fag, med røtter tilbake til 1950-tallet og den franske filosofen og sosiologen Maurice Halbwachs, som står for oppfinneren av begrepet «kollektivt minne», med minnene om første verdenskrig som studieobjekt. I de siste par tiår har minnehistorien fått stor oppmerksomhet, også ved UiT, som for eksempel Joakim Aalmen Markussens ferske doktoravhandling er uttrykk for, Krigshistoriens livsløp. Samspillet, konkurransene og kampene om iscenesettelsen av Nord-Norges krigshistorie (2020). Avhandlingen førte til en omfattende og temperamentsfull debatt i spaltene til Nordnorsk Debatt/Nordlys, som doktoravhandlinger flest nesten aldri blir beæret av.

Det som er kjernen i minnehistorie er, for det første, en erkjennelse av at hukommelsen er bærer av kollektive fortidsfortellinger, sett nedenfra og innenfra, kan bidra til en dypere forståelse av fortidige hendelser.

Men, for det andre, blir minnehistorien påvirket av omstendigheter i ettertid slik at hendelser i fortida stadig tilføres nye elementer av tolkning, særlig når ettertidshendelser oppfattes som skjellsettende, truende eller vekker sterke følelser.

Slik kan minnehistorien få et slags janusansikt, på den ene siden virke befriende og historisk utdypende, på den andre siden bekreftende og instrumentell i den dagsaktuell strid og debatt. I en nordnorsk sammenheng ser vi at minnehistorien er blitt et omdreiningspunkt om krisene især i Finnmark og Troms i sein etterkrigstid.

Og det er nettopp her vi finner forklaringen på at krigen aldri tar slutt, heller ikke i minnehistorien, som de mange debattene viser. Ja, i noen grad ser vi også en slags generasjonsrytme i den minnehistoriske krigen.

Hos den første generasjonen, som selv opplevde krigen og evakueringen, var minnehistorien lavmælt, til tross for de uomtvistelige lidelsene, også med traumatiske seinvirkninger. Denne lavmælte og avdramatiserte tonen er påfallende i den første store samlingen av minemateriale, Bertine Ruud Hellesnes’ to-bindsverk fra 1949 og 1950, Finnmark i Flammer, med den talende undertittelen Fortalt av den brente jords egne kvinner og menn. Som en av fortellerne sier det, på spørsmål fra redaktøren nettopp om sindigheten og fraværet av offerrolle: «Nå var tida inne for bare å se framover». Ja, enkelte ga uttrykk for at lidelsene var et offer i kampen mot Nazi-Tyskland.

Hos den andre generasjonen, som i liten grad selv hadde opplevd det hele, kom et tydelig stemningsskifte, fra slutten av 1970-tallet og ut over på 1980-tallet, i ikke liten grad anført av Kjell Fjørtoft i bøker og film. Skytset ble rettet mot myndighetene, de sivile så vel som de militære, som svikere, mens finnmarkingene og nordtromsfolk tegnes som ofre. Denne vendingen fikk næring fra den nordnorske regionalismen, som kom til uttrykk på så mange måter, ved Nordnorsk magasin, visekunsten – «Æ e nordlænding æ, korsen e det med dæ» - teater osv., men også fra kampen om utvidelse av fiskerigrensen og ettervirkningene av EF-folkeavstemningen. De modifiserende stemmene druknet i tsunamien av offer og svik.

Den tredje generasjon, som stod fram ut over på 2000-tallet, videreførte og forsterket bildet av offerrollen. Ikke bare sviktet myndighetene da det gjaldt som mest. Nå ble det også slått fast at «den nasjonale fortellingen» om krigen hadde sviktet, altså historikerne, til fordel for heroisering av «gutta på skauen». En symptomatisk boktittel er Fortiet fortid. Tragedien Norge aldri forsto. Tvangsevakuering og overvintring i Nord-Troms og Finnmark 1944 – 1945 (2008) av Arvid Petterson.

Denne nye omdreiningen fikk tilleggsnæring fra flere hold, især fra striden om krigsdekorasjoner og regiondebatten. En lokalhistoriker og politiker, som også hadde vært ordfører, erklærte uten omsvøp på Nordnorsk debatt at dersom Troms og Finnmark ble slått sammen, ville historien gjenta seg, slik som under brenningen, evakueringen og gjenreisingen: Vi ble lurt og sveket den gang, og det ville vi også nå. Et sammenslått storfylke ville bety den ultimate sentraliseringen og fjernstyring av en overmakt, ja man ville nærmest være tilbake i okkupasjonstida. Og en forsker ansatt ved UiT skrev i en artikkel med utgangspunkt i minnehistorien: «Det er ennå dem som hevder at gjenoppbyggingen av Finnmark […] var en velsignelse», mens det hadde dreid seg om «en knallhard kolonipolitikk». Og i år, 2022, kom det en artikkel som hevder at synkende oppslutning om Arbeiderpartiet etter krigen var seinvirkning av svik og traumatiske opplevelser under evakueringen og gjenreisingen.

Her er det ikke tid til å holde minnehistoriens offer- og svik-perspektiv opp mot forskningsstatus; det må overlates til lesing av det verket som vi i dag markerer. Dessuten foreligger det alt forskning som har dokumentert vitenskapelig et annet bilde, framfor alt Ingebjørg Hages doktoravhandling, trykt som bok i 1999, Som Fugl Føniks av asken? Gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark.

La meg bare trekke fram et par forhold som står i motstrid til en god del av minnehistorien.

For det første: Tross alle enorme problemer hele landet slet med etter krigen, ble gjenreisingen av Nord-Troms og Finnmark et imponerende verk, vurdert nasjonalt, regionalt og lokalt. Den nasjonale forpliktelsen var uomtvistelig, vedtatt av Stortinget, erklært av Gerhardsen så vel som av kronprinsen og kongen. I tillegg strømmet det på med frivillig bistand, fra utlandet som fra Sør-Norge. Fra nordmenn i Amerika kom svære pengesummer, særlig til gjenreisingen av kirker.

Og optimismen var stor. I 1945 erklærte Gerhardsen at gjenreisingen ville kunne gjennomføres på fem år, til tross for at han samtidig konstaterte at «den brutale sannhet» var at det manglet hus i det brente området for 60 000 mennesker. Det var for optimistisk, selv om gjenreisingen tok til «før asken var kald», som en forfatter sier det (Trond Dancke 1986). Men etter fem år var faktisk svært mye av boligreisingen gjennomført, selv om det var lokale forskjeller. Samtidig som det var utålmodighet over tempoet i andre sider ved gjenreisingen. Peder Holt var imidlertid helt klar i prioriteringene: «Først bygger vi hus som er i bruk sju dager i uka [boliger], så hus som brukes seks dager i uka [skoler], og til sist hus som brukes én dag i uka [kirker]». Gerhardsens fem år ble til 15. I en radiotale i 1960, basert på to stortingsmeldinger henholdsvis i 1958 og 1959, erklærte han at den totale gjenreisingen var gjennomført.

For det andre: Gjenreisingen ble kritisert og debattert i samtida, om mange forhold, som materialknapphet, seindrektighet og ikke minst det uvante med omfattende planarbeid som forutsetning for alle tiltak. Som stortingsrepresentant A.K. Mikkola fra Neiden sa det i Stortinget: «Enhver må huske på at det er koldt å bo i tegninger i Finnmark». I Kvænangen ble det sendt et brev til regjeringen om mangel og seindrektighet, underskrevet av 78 personer i august 1945. En mann i Porsanger var ikke fornøyd med arkitekten, «Da venter jeg til arkitekten dør». Samtidig er det dokumentert at alt i alt gikk husbyggingen raskt, dessuten at lokale og individuelle tilpasninger ble gjennomført, både på tegnebrettet og i praksis.

Det kom også anklager om at gjenreisingen la til rette for lykkejegere og spekulanter, ikke minst på grunn av den høye lønna som ble tilbudt. Det ble nemlig avtalt at lønna skulle være etter «storbysatser» og ikke «landsbygdssatser». Dessuten var «fellesferien», som i noen grad ble innført alt sommeren 1945, et problem, som drev opp lønnene enda mer. Og det fantes lykkejegere, men også folk lokalt som utnyttet situasjonen. Et eksempel er hva kreative fiskeskippere engasjert i fraktefart, kunne finne på: De hadde timelønn; hvorfor ikke da stanse litt opp på Østhavet og kaste ut juksa og garn eller ei snurpenot når nå en gang oppdragsgiver hadde bestemt farleden over de rikeste seigrunnene i landet? Og det var også innslag av kaos i all travelheten, ja også komiske innslag som det ble lokalt revystoff om, som da en svær kasse med sko fra Marshallhjelpen sendt til Vadsø inneholdt bare venstresko?

Og for det tredje: Vi vet faktisk nokså mye om folk var misfornøyd eller fornøyd med gjenreisingen da myndighetene tok seg tid til undersøkelser underveis. Det kan også vises til Ingebjørg Hages spørreundersøkelse i ettertid. Og bildet er ganske klart: Blant kvinnene var de aller fleste fornøyd, blant mennene langt færre.

Hovedforklaringen på forskjellen er utvilsomt at kvinnene opplevde gjenreisingshuset som et stort velferdssprang, med moderne kjøkken, elektrisk lys og innlagt vann. Mulighetene til daglig «legemsvask» i «vanndusjen» var en revolusjon.

Mange menn derimot opplevde den nye tid – med planer, søknader og godkjennelse – som kanossagang og en underminering av førkrigstidas selvhjulpenhet. Og så mye var uvant, som bruk av «løsmaterialer» (bindingsverk) i stedet for «fastmaterialer» (tømmer). Ja, alt føltes som et anslag mot maskulin stolthet.

Kan det i minnehistorien hos generasjoner i ettertid finnes en arv av krenket maskulinitet?