Richard Overy (f. 1947) er professor i historie ved University of Exeter i Storbritannia, og regnes som en av de fremste ekspertene på andre verdenskrig. Blant hans mest kjente bøker er Russia’s War (1997), The Dictators (2004) og 1939. Nedtelling til krig (2009). Hans neste storverk Blood and Ruins, en totalhistorie om andre verdenskrig, er ventet å komme ut i 2021.
– I tiden fram til krigsutbruddet i september 1939 hadde stormaktene få tanker rundt de skandinaviske landene. Det var kun Sovjetunionen, med sin påfølgende krig mot Finland, som så nærmere på det som foregikk i den nordiske regionen.
Det forteller den 72 år gamle britiske historikeren, av mange regnet som den ledende forskeren på andre verdenskrig. Overy sier at vestmaktene Storbritannia og Frankrike og Nazi-Tyskland hadde et slags mentalt kart der de vurderte områdene rundt seg. De nordiske landene figurerte i liten grad på disse kartene før krigsutbruddet.
– Spesielt ikke på Hitlers kart, fordi han ikke forventet en verdenskrig da han forberedte angrepet på Polen. Han og de rundt ham var mer opptatt av visjonen om Øst-Europa og en eventuell framtidig krig mot Sovjetunionen, og tenkte ikke på hva som ville bli problemet på den nordre flanken før krigserklæringene fra Storbritannia og Frankrike. Deretter begynte Hitler å bekymre seg for importen av mineraler. Skandinavia var viktig for den tyske krigsøkonomien.
– Det var omstendighetene av en verdenskrig som førte småstatene og Skandinavia inn i konflikten i 1940, poengterer han.
«Skjebneområdet»
Overy mener et nordisk perspektiv på andre verdenskrig har interessante sider, og trekker frem spesielt ett aspekt som fortjener mer oppmerksomhet i den internasjonale litteraturen. – Den norske motstanden må integreres i den bredere fortellingen om den europeiske motstanden mot aksemaktene.
Økonomisk sett førte okkupasjonen av Norge etter hvert til et enormt tysk forbruk, med omfattende utvidelser av infrastruktur og satsningen på utnyttelse av naturressurser. Samtidig pågikk arbeidet med festningsanleggene langs kysten, den arktiske forlengelsen av Atlanterhavsvollen. I 1942 kalte Hitler Norge for et «skjebneområde» i krigen – som ett sannsynlig åsted for en første alliert invasjon av riket hans. Overy er likevel tydelig på at Skandinavia var av sekundær strategisk betydning.
– Hitlers syn på Norge var ikke veldig realistisk. Det gjaldt ikke bare planene om en stor marinebase i Trondheim, men også ideen om at nordmennene skulle innlemmes i et «arisk» Europa. Frykten for alliert invasjon var mindre irrasjonell. Om ikke annet så fordi det var det de prøvde på i 1940. Resultatet var at tyskerne bandt opp større styrker enn nødvendig i Norge selv etter at D-dagen hadde klargjort hva de allierte prioriterte.
Operasjon Jupiter
På britisk side trakk statsminister Winston Churchill stadig fram Operasjon Jupiter – planen om en landgang i Nord-Norge. Målet var å stikke et hull i det tyske imperiet og lette den vanskelige forsyningsruten til de sovjetiske havnene i Murmansk og Arkhangelsk. På ett stadium inkluderte scenarioet et angrep med over 120 000 soldater og nærmere 200 krigsskip. Richard Overy mener ideen hadde lite for seg.
– Operasjon Jupiter var bare en av Churchills planer som simpelthen ignorerte hva som var geografisk og militært plausibelt. Men det er merkelig at han holdt på denne ideen etter det som skjedde i 1940.
Nettopp den britiske fiaskoen under felttoget i Norge kan ha vært grunnen til at Churchill ikke la vekk tanken om Skandinavia. – Han kan ha hatt et håp om å få rettet opp sin tidligere feil, påpeker Overy. – Men Churchill var stort sett alene om å ha tro på Operasjon Jupiter. De militære sjefene og amerikanerne hadde rett i å avvise den som ikke gjennomførbar. Han begikk rett og slett en feil ved å holde så lenge på ideen.
Blod og ruiner
Overy er snart klar med sitt nye storverk om andre verdenskrig, Blood and Ruins. A History of the Second World War. Der argumenterer han for at dette var den siste «krigen om imperier», en voldelig avslutning på nesten et århundre med global kamp om landområder, som nådde sitt høydepunkt med Italia, Tyskland og Japans territorielle ambisjoner på 1930- og 1940-tallet.
Han er derimot skeptisk til tendensen til å sammenligne dagens gryende politiske spenninger internasjonalt med årene som førte fram til andre verdenskrig. – Det er et veldig villedende spill å føre, advarer han.
– Forholdene er helt annerledes i dag, og bekymringene dreier seg om helt nye saker, som klima, Kinas rolle, global kapitalisme og så videre. Det ene fellestrekket er hvor våkne meningsbærere og offentligheten er for «kriser», og så fyrer opp under frykten for dramatiske endringer, et aspekt som forsterkes av moderne media. Per i dag er det ikke noe som tyder på en retur til de økonomiske omstendighetene og de militære ambisjonene som tilhørte 1930-tallet.