– Historien, eller skal vi si én historie, om Nord-Norge og Nordkalotten under andre verdenskrig kommer nå som et trebindsverk. Hvordan ble dette bokprosjektet til?
– I historiemiljøet ved UiT Norges arktiske universitet har vi de siste 10 årene flere ganger drøftet muligheten for et større forskningsprosjekt om krigen i nord. Vi har sett at interessen for krigen i offentligheten slett ikke avtar med årene og at mange aspekter ved den nordnorske krigshistorien er verdt å undersøke nærmere.

– Historikerne i Tromsø har riktignok siden 1970-tallet i mange sammenhenger utgitt bøker, artikler og andre publikasjoner med okkupasjonsårene i fokus. Imidlertid var det lenge ikke rom for det store prosjektet om krigen ikke bare i Nord-Norge, men i det en kan kalle nordområdene, eller Nordkalotten om en vil. Og det fantes heller ingen finansiering for et så stort prosjekt.

– Midt på 2010-tallet åpnet det seg muligheter. Norges forskningsråd lyste ut et stort nasjonalt prosjekt om okkupasjonsperioden der ikke minst perspektiver på den nordnorske krigsinnsatsen og krigshverdagen også ble inkludert. Ledelsen og en stor forskningsandel i dette prosjektet ble i en åpen konkurranse tildelt historikermiljøet i Tromsø. Samtidig hadde historikerne startet både undervisningstilbud og allerede fått de første forskningsstipendiatene som fokuserte på nordnorsk krigshistorie, og i 2016 fikk vi også et bidrag på 4 millioner fra Trond Mohn, en forretningsmann fra Bergen som i årenes løp har bidratt til mange samfunnsnyttige prosjekter. Det genererte også en million fra forskningsrådet, samtidig som UiT bidrar med en stor forskningsinnsats. Da kunne et nytt stort bokprosjekt om krigsårene i nord se dagens lys.

Hvorfor er det på tide med eget verk om verdenskrigen «i nord»?
– En helhetlig historiefaglig framstilling av krigen i nord har vært etterspurt. I de siste 10-20 årene har – ikke minst i filmer og TV-produksjoner – særlig sørnorske «heltefortellinger» som Vemork-aksjonene, Max Manus, Sønsteby og «gutta på skauen» fått stor plass. Det har gitt lite rom til fortellinger om krigen utenfor østlandsområdet, noe som også er blitt lagt merke til og vektlagt i Nord-Norge. Ikke bare historiene om felttoget i Nordland og ved Narvik og tvangsevakueringen og nedbrenningen i Finnmark og Nord-Troms har mange opplevd som ufortalt. Også krigshverdagen i nord har mange spesielle sider.

– Felttoget i 1940 og tvangsevakueringen fra senhøsten 1944 rammer på mange måter inn fortellingen om Nord-Norge under andre verdenskrig? Men hva var det mellom/utenom disse to dramatiske hendelsene som klarest definerer den nordnorske opplevelsen av krigen?
– Det er som nevnt sider ved krigshverdagen i nord som skiller seg ut fra krigsopplevelsene i Sør-Norge: en svært stor andel tyske soldater i forhold til befolkningen, en særlig nærhet til okkupasjonsmakten og en faktisk krigstilstand i Øst-Finnmark i tre år. I det trebindsverket som vi vil utgi i 2021/22 er det mye som foregår mellom de tidsmessige ytterpunktene felttoget og tvangsevakueringen. Et helt bind vil bli viet hverdagslivet og da er mange tema aktuelle: mat og forsyninger, reiserestriksjoner, helse og humanitær virksomhet, relasjoner mellom okkupert og okkupant, tyskerbarn, jødeforfølgelser, etniske minoriteter, krigsfanger, skole, kirke- og lærerstrid, idrett, krigsforlis og landsflukt, for ikke å snakke om sikkerhetssituasjonen, manglende trygghet og trusler fra okkupasjonsmakten.

– I de andre to bindene er det også mye hverdag som handler om alle de fem krigsårene, men da knyttet til motstandsvirksomhet, forholdet til NS-staten og det nazistiske maktapparatet, næringslivet, lokalt og regionalt styre, politi og lensmenn m.m. Også krigsoppgjøret med mange landssvikdommer kan vel sies å være iallfall en konsekvens av krigshverdagen.

– Ikke alle disse krigserfaringene er genuint nordnorske, men mange er spesielt merket av den nordnorske krigsvirkeligheten, for eksempel hvordan krigen i våre nordlige naboland, Sovjetunionen og Finland (og Sverige), fikk betydning for krigsopplevelsen i landsdelen.

– Og dette er nettopp ikke bare et prosjekt om Nord-Norge?
– Nei, og det er en annen grunn til at tiden for et slikt prosjekt nå er inne: sovjetiske krigsarkiver har i noen perioder vært tilgjengelige for vestlig forskning, og den sovjetiske krigshistorien er nå mer tilgjengelig. Samtidig har den finske krigsforskningen også blitt mer tilgjengelig gjennom engelskspråklige utgivelser. I Sverige har et stort krigsprosjekt på 2000-tallet kastet nytt lys over ulike sider ved den svenske krigspolitikken, ikke minst også den som angikk Norge. Dette har gjort det mulig å knytte mye større deler av de nordlige krigsområdene, og tilgrensende områder, til den nordnorske krigsfortellingen.

– Hva hadde Nordfronten som krigssone å si for det nordnorske samfunnet, og på hvilken måte var den med på å påvirke utfallet av krigen mellom de europeiske stormaktene?
– Nordfronten er en betegnelse som er velegnet for å vise hvordan det nordlige Norge (Nordfronten) gradvis blir en del av Østfronten og de dramatiske krigshandlingene som fant sted der. Nord-Norge var et viktig territorium for de tyske stridskreftene fordi det var gjennom dette området at det meste av soldater og forsyninger til fronten måtte føres. Samtidig ble transportveien langs kysten stadig mer utsatt for alliert bombing og torpedering. Et forsøk på å omgå dette problemet var den omfattende utbyggingen av riksvei 50 gjennom Nord-Norge og det mer utopiske jernbaneprosjektet fra Fauske til Kirkenes.

– Sammen med den storstilte byggingen av Atlanterhavsvollen i form av befestninger langs hele den vest- og nordnorske kysten bidro det til at ikke minst Nord-Norge kom i en slags økonomisk «klondyke»-situasjon. Dette var særlig merkbart de første 2–3 krigsårene da arbeid igangsatt av okkupasjonsmakten ble en viktig inntektskilde for mange nordmenn både i sør og nord.

– Nord-Norge var okkupert tysk territorium og denne kontrollen gav tyske fly- og marineenheter en svært sterk plattform for å angripe den den allierte forsyningsveien med konvoier til Nord-Russland. Slik sett kan vi si at nordnorsk territorium ble en fordel for den tyske krigsmakten og på den måten faktisk bidro til å sinke den sovjetiske framgangen på østfronten. Nå er det likevel slik at selv om konvoifarten i perioder og på visse områder bidro til å forsyne den sovjetiske krigsinnsatsen, så var andre innførselsårer i sør og øst viktigere for den helhetlige sovjetiske krigsinnsatsen.

– Nordfronten var altså med på å knytte Nordkalotten direkte til storkrigen, men på hvilke andre måter var landsdelen av spesiell militærstrategisk og geopolitisk betydning?
– Det var særlige militærstrategiske grunner til at den tyske krigsmakten angrep Norge i 1940 og også etablerte seg så sterkt i Nord-Norge. Store deler av den vest-europeiske kysten var lett å blokkere for den britiske krigsmakten og norskekysten gjorde det mulig for tyske krigsskip og ubåter å angripe allierte mål i Atlanterhavet og Nordishavet. Dette fungerte for en stor del etter hensikten når det gjaldt ubåtmarinen. De store tyske slagskipenhetene som ble flyttet nordover, for eksempel Tirpitz, var også en reell trussel mot alliert skipsfart, men ble etter hvert mer og «buret inne» i nordnorske fjorder av allierte marine- og flystyrker. Det begrenset effekten av den tyske marinestrategien, men bandt også opp store allierte marinestyrker i nord.

– Det samme kan en si om den store tyske militære tilstedeværelsen i Norge og ikke minst Nord-Norge. Den overordnede tyske hensikten med det okkuperte Norge bandt opp store tyske styrker som forble uvirksomme i de avgjørende kampene på øst- og vestfronten i Europa.

Blir det nye trebindsverket et bokverk for nordlendinger, eller vil det få en større leserskare?
– Det kan godt hende at dette bokverket vil få mange lesere i Nord-Norge. Det er jo herfra at etterspørselen om en samlet krigshistorie fra nord har vært størst. Vi mener likevel at den krigshistoriske tematikken som blir presentert i dette verket vil være et viktig tilskudd til den nasjonale fortellingen om krigen og okkupasjonen som til nå foreligger. Det er mange sider ved krigen i nord som er spesielle, og som riktignok i noen grad har vært fortalt før, men som aldri før har vært samlet i et større historieverk. Her finnes også tematikker som i liten grad har vært oppe i den nasjonale krigsdebatten. Derfor bør et slikt verk også ha interesse ut over den nordnorske og nordlige interessesfæren.

– Hvorfor studere historie og spesielt den andre verdenskrigs historie?
– Det finnes mange gode grunner til både å studere historie og rett og slett bare interessere seg for historie. Historie som jo kan omfatte det aller meste på jorden er interessant for veldig mange mennesker. Her ved vårt universitet har historikerne gjennom 50 år lagt mye vekt på nordnorsk historie: lokalhistorie, arbeiderhistorie, polarhistorie, fiskerihistorie, historie knyttet til relasjonen med Russland m.m. Det har gitt mye ny innsikt i landsdelens særegne historie.

– At andre verdenskrig, og spesielt den tyske okkupasjonen, vekker stor interesse både som studieobjekt og som lesestoff, har å gjøre med det unike, det utrolige, det uventede og det dramatiske som okkupasjonsperioden innebar. Norge har aldri, iallfall i moderne tid, opplevd noe lignende. Samtidig ble Norge her en del av ikke bare en europeisk krigserfaring, men også en hel verdens krigsopplevelse. Okkupasjonsårene representerte en helt ny, dramatisk og for mange vanskelig og farlig periode som i 75 år har vært fortalt, gjenfortalt og gjentolket av flere generasjoner. Derfor er for mange vår krigshistorie verdt både nye studier og fortellinger i form av forskningslitteratur, bøker, filmer og fortellinger.