Antall og behandling
Sammenlignet med folketallet var Norge det landet i Europa tyskerne sendte flest fanger til. Nazistenes rasehierarki var et intrikat system, og fangene ble behandlet med ulik grad av brutalitet og tvang, avhengig av rase, nasjonalitet og status. Figuren under viser i hvilken rekkefølge de ulike gruppenes status ble vurdert. Sivile tvangsarbeidere som ikke var fra Sovjetunionen ble behandlet best, mens de jugoslaviske fangene frem til april 1943 ble utsatt for de aller verste lidelsene.
Frem til våren 1943 hadde de jugoslaviske fangene ikke status som krigsfanger, men som politiske fanger og fikk den verste behandlingen av alle fangegruppene, med en dødelighet på hele 72 %. Fra april 1943 overtok Wehrmacht ansvaret for fangeleirene fra SS og jugoslavene fikk noe bedre forhold.
De sovjetiske krigsfangene ble ikke på noe tidspunkt behandlet etter den internasjonale humanitærretten (regler for krigføring) og Genève-konvensjonens retningslinjer. Av de rundt 95 000 sovjetiske krigsfangene som kom til Norge, døde ca. 10 % under oppholdet.
Det ble opprettet 620 fangeleirer i Norge totalt gjennom hele krigen, inkludert midlertidige leirer og fangeleirer for arresterte nordmenn. De sovjetiske krigsfangene var delt mellom 200 leirer i Sør-Norge og 290 leirer i Nord-Norge.
Litteratur
- Marianne Neerland Soleim. Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941–1945. Antall, organisering og repatriering. (2009/2018). Scandinavian Academic Press.
- Atle Skarsten og Michael Stokke. Blod og tårer – historien om sovjetiske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere i Rogaland 1941–1945. (2010).
- Magne Haugland. Do Svidanija – på gjensyn! (2008). Commentum Forlag.