Petsjenga-området på Kola-halvøya, med sin bølgende tundra og sitt rike dyreliv, fremstår som et av de fredeligste hjørnene i Europa. Men territoriets historie forteller noe annet.

Fra å ha vært åsted for geologiske undersøkelser og etter hvert privat industrivirksomhet i de første par tiårene etter at området ble finsk i 1920, ble Petsjenga et sentralt tema i finsk-sovjetiske relasjoner og integrert i sovjetiske internasjonale strategier under andre verdenskrig. Området var okkupert av Tyskland i tre år, før det ble inkludert som en del av den sovjetiske industrielle storsatsningen mot slutten av Stalin-epoken.

Også Norge har sin del i den dramatiske historien om industrieventyret i nord.

Ny bok om regionens historie
– Få steder var sovjetiske økonomiske interesser og sikkerhetspolitikk mer sammenbundet enn akkurat i Petsjenga, forteller Lars Rowe. Han er direktør ved Norges Hjemmefrontmuseum og tidligere forsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

I sin nye bok Industry, War and Stalin’s Battle for Resources analyserer Rowe motivene og handlingene til aktørene med interesser i Petsjenga-regionen fra like etter første verdenskrig og fram til slutten av den stalinistiske æraen på 1950-tallet.

Undersøkelsen er hovedsakelig basert på sovjetiske arkiver, og konsentrerer seg om det sentrale nivået i statssystemet.

Ett område – to navn
Finnene kalte det Petsamo. Som en del av fredsavtalen med Den russiske sosialistiske føderale sovjetrepublikk (fra 1922 del av Sovjetunionen) i 1920, fikk Finland denne korridoren til Barentshavet. Lenins forhandlere oppfattet ikke området nærmest norskegrensen som kommersielt eller militært relevant. Finnene, derimot, fikk adgang til den isfrie havnen Liinahamari innerst i Petsamo-fjorden.

Finske kartlegginger i mellomkrigsårene viste at det fantes drivverdige nikkelårer i tundraen. Nikkel var ett av de «strategiske metallene», siden det inngikk i legeringer som var særlig attraktive for krigsindustriens produksjon av blant annet ammunisjon og panserstål.

Midt på 1930-tallet startet et britisk-kanadisk selskap opp gruvedrift i Petsamo og etablerte et state-of-the-art industrianlegg i den avsidesliggende ødemarka.

– Samtidig hadde Sovjetunionen satt i gang et program for å utforske og utnytte naturressurser i nord, forteller Rowe. – Resultatet var omfattende industrialisering av områder i Sibir og på Kola-halvøya der man fant store mineralressurser. Flere nikkelverk var del av satsningen.

Ingen var imidlertid klar over omfanget av verdiene som lå under bakken i Petsamo, og som snart skulle komme til å vekke både Hitlers og Stalins begjær.

Spillet om Petsamo
Under Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen fra november 1939 til midten av mars 1940, okkuperte Den røde armé Petsamo-området. De satte egne bergverkseksperter i gang med å taksere nikkelforekomstene, men før de var ferdige ga finnene opp krigen og inngikk en fredsavtale 13. mars.

Tyskland hadde lenge signalisert et ønske om å få tilført mer nikkel fra Nord-Finland. Likevel, eller kanskje nettopp for ikke å terge Hitler unødvendig, ga Sovjetunionen enda en gang velvillig Petsamo tilbake til finnene.

– På dette tidspunktet gjaldt fremdeles den tysk-sovjetiske ikke-aggresjonsavtalen fra august 1939, sier Rowe. – Nord-Atlanteren var heller ikke noen sentral kamparena i verdenskrigen, og Tyskland hadde ennå ikke gjort noen fremstøt mot Skandinavia.

Dette bildet endret seg i løpet av våren 1940 med invasjonen av Norge i april. 10. juni var hele landet på Førerens hender. Å skaffe seg fotfeste i Petsamo-området og få kontroll over nikkelgruvene fremstod som et logisk neste steg i den tyske krigsplanen.

– Det økte den sovjetiske bevisstheten rundt militær og sivil infrastruktur på Kola-halvøya, forteller Rowe.

Sovjetisk helomvending
I et møte med den sovjetiske utenriksministeren 23. juni 1940 fikk Finlands ambassadør i Moskva fremsatt et tydelig krav om ny sovjetisk kontroll over Petsamo. Dette kom overraskende ettersom finnene hadde fått området tilbakeført bare tre måneder tidligere.

Den tysk-sovjetiske ikke-aggresjonsavtalen hadde en hemmelig tilleggsprotokoll som definerte Finland innenfor Moskvas innflytelsessone. Med Wehrmacht på vei mot Kirkenes, fremstod den finske korridoren nå som en mulig mellomstasjon for et fremtidig tysk angrep på Sovjetunionen.

Den geopolitiske situasjonen kan dermed fremstå som bakgrunnen for helomvendingen. – Men Petsamo hadde vært like kritisk plassert i mars da sovjeterne uten videre ga området tilbake til Finland, minner Rowe om-

Selv om det tyske avansementet nordover gjennom Norge var en medvirkende faktor, forklarer det ikke fullt ut det endrede sovjetiske synet på Petsamos strategiske betydning, mener historikeren. – Det er ikke sikkert det var som territoriell buffersone i nord det var mest prekært for sovjeterne å få Petsamo tilbake på forsommeren 1940.

En avgjørende oppdagelse
For bare noen uker etter at Vinterkrigen var over i midten av mars, hadde de sovjetiske bergverksingeniørenes takseringsrapport foreligget. Den inneholdt oppsiktsvekkende konklusjoner: I Petsamo fantes det enorme mengder med nikkel, og i tillegg et velorganisert og høyteknologisk industrikompleks.

– Det er derfor like sannsynlig at den sovjetiske snuoperasjonen var et utslag av opplysningene om territoriets materielle og industrielle verdier, sier Rowe. – I en periode med økt internasjonal spenning ønsket Sovjetunionen å bli selvforsynt med denne viktige ressursen.

De andre sovjetiske nikkelprosjektene dekket ikke den sovjetiske rustningsindustriens behov fullt ut, og de finske gruvenes verdi fikk derfor en helt ny dimensjon – både økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Finnene på sin side forsøkte å vinne tid ved å innlede samtaler med Tyskland. Med kløktige forhandlingsteknikker holdt finske diplomater Sovjetunionen på en armlengdes avstand ved å vise til uklarheter i disse samtalene. Det klarte de lenge nok til å føle seg forsikret om tysk beskyttelse ved eventuell sovjetisk aggresjon.

Det nervepirrende dobbeltspillet fungerte helt til verdenskrigens dramatiske opptrapping og omveltning året etter.

Krigssone
Nazi-Tyskland innledet 22. juni 1941 sitt storstilte angrep på Sovjetunionen over en bred front, fra Østersjøen til Svartehavet. Fra Øst-Finnmark rykket den tyske hæren også inn over grensen til Finland og okkuperte gruvene i Petsamo uten å møte motstand. En uke senere iverksatte de en offensiv videre mot den sovjetiske havne- og jernbanebyen Murmansk, men ble stående stille langs Litsa-elvas bredder.

Finlands hovedfiende var likevel Sovjetunionen, og de gikk inn som krigførende på tysk side, blant annet i håp om å ta tilbake territorium de hadde tapt i sørøst under Vinterkrigen.

Til tross for finsk motvillighet mot å la tyskerne overta nikkelkonsesjonen i Petsamo, og en del tekniske problemer og utfordringer med transport, viste prioriteringen av gruvene seg å være verdt bryet for Wehrmacht. Rundt 80 % av tyskernes nikkelforsyning i årene 1943 og 1944 kom fra Petsamo.

– Det er derfor ingen overdrivelse å si at Petsamo var et nøkkelområde for den tyske krigsinnsatsen, sier Rowe.

Til tross for at finnene åpenbart var i ferd med å skifte side i verdenskrigen utover sommeren 1944, og i september evakuerte arbeidsstokken sin fra Petsamo, la Berlin nye planer for å opprettholde gruvedriften.

Først da Finland og Sovjetunionen signerte en våpenhvile 19. september, ga tyskerne opp å beholde kontrollen og trakk seg ut. Den røde armé rykket på nytt inn i Petsamo 22. oktober – denne gangen for å bli. Den nye avtalen fastslo en gang for alle at området var sovjetisk jord.

Hurtig gjenoppbygging
Sovjetunionen kalte området igjen for Petsjenga. Det som møtte sovjetiske soldater, var for det meste ruiner. Det var fremdeles mulig å nå selve nikkelåren gjennom en del av de bevarte gruvegangene, men smelteverket og den 150 meter høye skorsteinen var sprengt. Det samme var støttefabrikkene for murstein og sagflis. Sjakttårn og kransystemer var hardt skadet. Det viktigste kraftverket i området var også ødelagt, og demningen revet opp og oversvømt. Flere bruer var destruert. Før retretten hadde tyskerne også satt fyr på 3000 tonn kull.

– Det er liten tvil om at det senhøsten 1944 var viktig for de sentrale sovjetiske myndighetene at nikkelutvinningen kom i gang igjen så snart som mulig, sier Rowe. – Landet var fremdeles i krig med Nazi-Tyskland. I tillegg var de nå klar over områdets enorme forekomster av det strategiske viktige metallet.

Til gjenoppbyggingen var det behov for drivstoff, olje, traktorer, lastebiler, hester, gravemaskiner og ikke minst arbeidskraft. I løpet av få uker var flere hundre mann i gang, soldater, sivile arbeidere og tidligere krigsfanger. Disse måtte ha brakker, klær og fottøy, og mat for hele den lange arktiske vinteren og den etter der igjen.

– Nikkelverket, utskipingshavnen i Liinahamari og et nytt lokalsamfunn med tilhørende infrastruktur var oppe og gikk igjen forbløffende fort, forteller Rowe.

Forvandlingen fra et nærmest utslettet krigsteater til reetablert industriområde hadde selvfølgelig menneskelige omkostninger. Arbeidsstokkens livsvilkår var lavest prioritert. Som i andre store sovjetiske industriprosjekter måtte mange lenge bo under svært kummerlige forhold.

Vestlig entreprenørskap og norsk tilslutning
Lars Rowe påpeker at gjenreisningsprosessen må sees i lys av den kalde krigens oppkomst og Stalins fjerde femårsplan for økonomisk ekspansjon mellom 1946 og 1950. – Det sovjetiske lederskapet ønsket å demonstrere den sosialistiske produksjonsevnens overlegenhet i forhold til kapitalismen, sier han.

Paradoksalt nok var det teknologiske grunnlaget for Petsjengas hypermoderne anlegg basert på vestlig entreprenørskap. Også hovedhindringen for nye utvidelser ble løst gjennom samarbeid med nabolandene utenfor jernteppet.

De kraftkrevende smelteprosessene trengte økt tilførsel av energi. De enorme avstandene fra Petsjenga til andre kraftverk på Kola-halvøya var en utfordring som bare lot seg løse gjennom internasjonalt samarbeid. –

Slik kom mellomstatlige relasjoner igjen i fokus, sier Rowe. – I løpet av 1950-årene var det finsk-bygde kraftstasjoner knyttet til Pasvik-elva som kom til å forsyne Petsjenga-komplekset med energi.

Med finsk assistanse og norsk tilslutning ble fem sovjetiske kraftverk bygget i grensevassdraget. Alle supplerte den sovjetiske nikkelindustrien, og det siste ble fullført i 1970.Ytterligere to kraftverk, som begge er norske, drives av stryk i Pasvik-elva.

Det var dermed i stor grad vestlig kompetanse som lå til grunn for utviklingen av både selve nikkelproduksjonen før den andre verdenskrigen og den nødvendige krafttilførselen for videre vekst under den kalde krigen.

I 2021 var det ett år siden den siste smelteovnen i Petsjenga stengte ned. Og det er i år hundre år siden de første geologiske ekspedisjonene rundt nikkelforekomstene startet like over grensen fra Norge, i det som den gang var et av de roligste hjørnene i Europa.